Det myldrer. Og noen ganger er det ro. Og både mylderet og roen hører sammen og hører til. En skal ha tid til å favne det hele. Og noen ganger kan en mamma midt i mylderet få litt velsignet tid med ett av barna. Få tid til å snakke og utforske noe sammen. Litt tid midt i mylderet. En småsyk storegutt får en kosedag hjemme, Mamma leser til eksamenssensureringsjobb, Storebror skravler om alt mellom himmel og jord, hoster mindre og mindre - og nyter alenetid. Sjuåringen nyter å bli hentet for en gangs skyld og Mamma nyter å gå på vinterveier med en rødkledt nissejente med lange fletter som leier og skravler. Så har vi det godt.
Og Lillebror er på frier-besøk, så ham får vi savne - og glede oss til å nyte til kvelden. Imens gjøres lekser ved kjøkkenbordet, Mamma baker og ordner kranser til dørpynt og strikker hemmelige ting som ingen skjønner.
Og dagen er god - og vi har tid til å ta den imot.
Det er så inderlig godt det å plutselig bare ha et barn, en kort stund. Noen timer med den ene av flokken, med tid til fullt fokus, det er hverdagsluksus. Ekstra deilig er det jo nettopp fordi det vanligvis er flere, tror jeg som ikke unner noen å være enebarn...
SvarSlettJa - det er jo kontrastene som skaper livet. Mylderet og den vesle ungeflokken min full av liv og bulder er den største gaven jeg har fått her i livet. Men det merkes i "utilstrekkelighets-samvittigheten" noen ganger - at det er godt å ha god tid til å møte en enkelt av dem!
SvarSlettOg søsken er godt å ha. Det vet den som mistet og savner...