barnas glitrende øyne?

Jeg husker en januarsamtale med en etter-juls-andpusten kollega en gang for mange år siden (sånn - "hvordan har dere hatt det i jula, da?"). For for min kollegas familie, der de var utrustet med to sett skilte besteforeldre og tre små barn selv, hadde jula vært en endeløs reising rundt til nye og nye juler. For hos hver besteforelder måtte det jo være "julaften her også" - og ny ribbe og ny gang rundt juletreet, og alle pakkene og kakene som hørte til. Og så neste dag var det å pakke sammen og kjøre videre til en ny julaften.

For alle fire besteforeldrene (som ikke kunne møte hverandre, må vite) ville jo ha den ekte juleopplevelsen med de søte små. Se det glitre i øynene og høre alle skryte av kaker og pakker. Ingen ville nøye seg med bare et "tredjejuledagsbesøk". Kjære vene.

Så glitret det vel ikke så mye i øynene når det ble den tredje eller fjerde julaftenen i strekk, og kanskje var ikke barnas jubel like stor hele veien. Eller kanskje spilte de med. En anstrengende øvelse i å "levere jul via barna" må det i hvertfall ha vært. Min kollega var glad det var over og et år til neste gang.

Så ekstremt er det nok få av oss som har det.

Men en liten vær-varsom-plakat kan være verdt å ta med seg: Det er ikke barna "alene" som skal levere julen med sine glitrende øyne - (når bare vi voksne leverer alle rammefaktorene). Det kan vi faktisk ikke forlange av dem.

Den gode julestemningen og den gode julen er noe vi opplever sammen, store og små. Alle er med. Og barna går inn i det vi viser er verdifullt og godt. Det vi voksne vektlegger og viderefører. Det bygger seg opp, tradisjoner og forventninger over tid. Og så bærer vi dette videre som familie.

Mange julaftener, store og vidunderlige som de har vært, har fått sin bråslutt for de aller yngste her i huset, klokka bikket plutselig vanlig leggetid, øynene ble smale og det eneste som telte var med ett en vanlig skive med hjembakt brød og gulost og en kopp med melk og rett i seng. Mange år ventet de fleste pakkene til førstejuledagsfreden, julaften orket de rett og slett ikke mer. Men jul var det, og lysene skinte og treet var grønt og glitrende. Vi voksne bar julen videre.

Nå er de små plutselig så store alle tre. Husker og bærer med seg minnene og tradisjonene og lager førjulstid og juletid sammen med oss. Og det de husker og reflekterer over og bærer med seg, stammer jo fra disse tidligere årene, det vi sammen har lagt inn i forberedelser og feiring før. Vår jul - her hos oss.