barndommens vilkår - mylder og ro?

Det er jo så flott og spennende å bli lest - og få kommentarer! Så tenker en mer og blir litt klokere selv også.

Jeg skrev i min fredagsvarme stue på fredag kveld en liten lykke- og ønskebetraktning om hjemmet mitt og vårt som et sted for ro. I mylderet og midt i alle aktivitetene - så ønsker jeg og håper jeg at hjemmet vårt skal være nettopp dette, et sted vi kommer og kjenner at vi er hjemme, vi hører til, vi kan møtes og finne vår egen ro. Ikke som alternativ til mylderet. Men kanskje som betingelse for å mestre mylderet og mangfoldet....?

Dette har noen lest og skrevet sine betraktninger om.... Takk! Og en leser og skribent forteller fra en barndom uten stort annet enn ro - og ønsker ikke dette for sitt og sine barns liv. Jeg forstår henne godt, det virker som om hun opplevde en stor tomhet i sin barndom... - og det får meg til å tenke over min egen barndom, igjen.... For den var nok ganske annerledes...

Jeg vokste opp på en stor østlandsgård, mange store hus, midt ute på store jorder, omgitt av store skoger. Livet var mye knyttet til livet på gården, med årstidenes skiftninger og arbeid og familieliv tett integrert i hverandre. Og for meg var det i tillegg et liv fylt av bøker, av tegning - og alt annet som kunne strikkes, sys, males, lages og fantaseres om... Og vi var ute. Skog og mark. Året rundt. - Men lekekamerater var det mindre av....

Hjemme var det bøker i alle rom og en kulturell kapital som lå i bunnen. Vi ble tatt med på opplevelser som ingen andre vi kjente fikk eller visste om. Vi var på alle kjente museer i Oslo og østlandsområdet gjennom barndommen, vi reiste til Oslo på kino og teater, klassiske konserter - og til og med i operaen - i Folketeaterbygningen - en stor opplevelse. Vi var på folkebiblioteket fast en gang i uka. Vi ble lest høyt for - bestandig. - Jules Verne-bøkene glemmer jeg aldri...

Jeg vokste opp en times kjøretur utenfor Oslo. Mange andre foreldre i nabolaget pendlet daglig til jobb i hovedstaden. Men ingen, ingen jeg kjente fikk en slik kulturell gavepakke i sin oppvekst som broren min og jeg. Det var rett og slett ikke noe en gjorde der - den gangen.

Og jeg er så takknemlig for disse opplevelsene. Jeg husker en gang mor hentet meg på ungdomsskolen, jeg skiftet til pent skjørt og hvit bluse i bilen, og vi skulle se "Kristin Lavransdatter" på Nationaltheateret - og vi gikk til og med på Theatercafeen. For en opplevelse! Vi var aldri i "Syden" - det var vel heller knapt noen andre - men vi var på "dannelsesreiser" til London, og rundt i Europa. Det fikk vi. Og mye mer.

Og jeg er sikker på at dette utsynet i min barndom var med på å forme oss og styrke oss som de menneskene som vokste fram. Som ville mer. Som reiste ut. Som tok lange utdanninger og lange reiser og krevende jobber, og ville noe mer. Vi hadde sett verden. Vi var en del av den.

Alle gjør sine valg. All respekt og forståelse for dem som aldri tok skrittene ut av grenda, som kanskje ikke så mulighetene - eller ikke ønsket det. De har nok i hvertfall vært i "Syden" nå - og har nok finere bil enn meg.....

Jeg er takknemlig for den kulturelle ballasten og det utsynet min barndom ga meg. Og det krevde en innsats den gangen, fordi det var så uvanlig.

Idag vokser de fleste barn opp - både i by og bygd - med et tilgjengelig mylder og mangfold av aktiviteter og tilbud som ikke fantes den gangen. Barn er fortsatt avhengig av foreldres og familiers valg og prioriteringer - men mulighetene er langt flere - og det er vanlig med et langt høyere aktivitetsnivå, underholdningsomfang, medietilbud, datatilbud, reiseomfang osv osv - enn noen av oss opplevde på 70-tallet.

Og det er vel og bra. Muligheter er jo fantastisk.

Men jeg tenker at dette stiller noen andre krav til oss foreldre i dag enn det ble stilt til våre foreldre. Jeg vil hylle mine foreldre for deres innsats for å åpne verden for oss barna den gangen. De gjorde noe uvanlig og det er jeg takknemlig for.

Vår utfordring i dag er mer å holde igjen - og velge. Det vanlige i dag er et så stort omfang av input at en viktig jobb ved å være voksen og ha ansvar for barn er nettopp å holde igjen.

Det er ikke lett. For det er jo så mye som er så gøy! Og kanskje viktig!

Og vi skal jo være med - og svinge oss! Og strekke oss. Og se verden.

Men også finne roen - og oss selv.

Kanskje må vi jobbe mer for å finne ro i dag. For å skape rammer der barna finner ro. I sandkassa, i skogen, rundt familiens bord, eller i en haug i sofaen mens vi ser barnetv...?

Vi har alle våre forskjellige liv og våre forskjellige behov. Noen verdier er lettere å realisere under rådende samfunnsbetingelser enn andre.

Jeg blir glad når mine barn av dette årtusen, midt i mylderet, midt i mulighetene - også velger ro - i blant. Og at dette er mulig. At det er noe av det et hjem er skapt av. At det er noe å komme hjem til fra den store verden der ute. At hjemmet ikke er et sted for kjedsomhet og tomhet, eller et sted der vi må sette på flest mulig maskiner for å fylle tid og tomrom.

Men et hjem. Med ro og innhold som vi selv former og velger. Og med et utsyn mot verden.