Hva kvinner vil?

I dag skriver Anne Bitsch i Aftenposten om "Kvinner som ikke vil".

Jeg synes generelt at debatt om kvinner og menn og valg og valgmuligheter og jobblivet versus ikke-jobb-livet og rettigheter og fordeling og prioriteringer - "og alt det der" - er viktig og interessant (og skriver om det rett som det er....som her og her...)

Vi er jo midt i det alle sammen. Vi er jo kvinner eller menn - og i livet med alle dets valg og valgmuligheter - alle sammen. Noen av oss har ansvar for barn, alene eller sammen med en annen voksen. Noen av oss har mye jobb, noen har lite jobb, noen har mye penger, noen har lite penger, noen har mye utdanning, men allikevel lite jobb og penger... og så videre. Det er da så forskjellig.

Og noen krangler om husarbeidet og at det aldri er noen fordeling på hvem som skal sørge for bursdagskaker og kalenderpresanger og hvem gjør egentlig reint i kjøleskapet....? Og noen gjør ikke det. Men sånn sett er vi midt i det alle sammen. Hva det nå er - livet - feministiske problemstillinger - hva det nå er...

Anne Bitsch trekker fram tilkortkommentheten til både "høyrefeministene" og "venstrefeministene". Javel. Hun peker først og fremst på problematikken rundt disse kvinnene som ikke vil - som ikke vil det feministiske prosjektet - slik leser jeg henne, altså de kvinnene som ikke vil ha alt den tradisjonelle manneverdenen kan by på - men for eksempel, slik en navngitt kvinne hun trekker fram, vil være "hjemme" eller jobbe deltid. Og slik jeg leser Bitsch, så er dette et problem. For disse kvinnene de "vil ikke".

Men hva om de faktisk "vil"! Hva om de faktisk vil det de velger? Har ikke feminismen, og andre frigjøringskamper og debatter hatt som mål å frigjøre til frihet, ikke til ny determinisme og faste fronter og posisjoner?

Hva om noe av det vi velger - også kvinner med utdanning og klassetilhørighet (i den grad det er relevant) - som tilsier valgmuligheter av stor rang - for eksempel velger sakte, ikke-veldig-produktiv tid med barn og familie, framfor karriere og mengder av penger og annen materiell rikdom, i noen år. Svikter vi da vårt kjønn -liksom? Kan vi ikke være kvinner fulle av bevissthet for jenters likeverd og rettigheter, og velge og ville et liv der det er plass og tid for barn?

Er feminisme virkelig et helt ahistorisk, statisk, uforanderlig begrep, et fast punkt som vi alle må tilpasse oss - i stedet for å benytte frigjøringsdebatter faktisk til frigjøring, til valg?

Jeg skjønner ikke helt hvor Bitsch vil. Jeg ser at det er mye hun er i mot og mye hun mener er feil. Men hva mener hun egentlig er veien å gå? Noe av det hun sier mot slutten er dette:

"kvinner må lære seg samfunnets spilleregler og ta kontrollen tilbake over sitt eget liv. Det innebærer å føre en politikk som gjør dem i stand til å tenke økonomisk smart," -

Jeg er enig i at kvinner - og menn - bør ta kontrollen over sine egne liv. Men - når man dertil velger å ha barn i livet sitt, så dreier ikke livet seg bare om å kontrollere og velge til eget beste. Som far og mor har en også et ansvar ut over dette, ikke på bekostning av den voksnes liv, men det er et annet liv, et liv i samspill, et liv der et fellesskap er primært, ikke bare den enkelte voksnes valg for bare seg selv. Vi har valgt et fellesskap. Det gir verdi og det forplikter.

Jeg er ikke enig i at kvinner - og menn - primært bør lære seg samfunnets spilleregler og følge disse. Deler av utfordringen og oppgaven med å være mennesker i et fellesskap er også å påvirke og skape samfunnets spilleregler, ikke bare tilpasse seg. Det kan innebære endring. Verdier er ikke statiske.

Jeg er ikke enig i at hovedmålestokk skal være å være i stand til å tenke økonomisk smart. Det er bra å kunne tenke og ta ansvar for økonomi. Men verden, livet og verdiene i livet og i det å være menneske favner langt videre. Vi er - som en gave og en oppgave - født i en del av verden og historien preget av stor økonomisk velstand, relativt sett. Det bør gi rom for og en forpliktelse til å tenke og regne med mer enn økonomi. Det finnes også andre verdier.