Det første jeg gjør når jeg kommer ned i morgenmørket hver morgen for å stelle til frokost for mine små - er å tenne stearinlysene. Hver morgen skal vi ha disse blafrende lysene omkring oss og på bordet mellom oss. Noen av oss er litt morgenslitne, kjæreste-pappaen har fyrt opp i ovnen og reist allerede, fireåringen er som alltid i høygir, ute er det mørkt, dagen har sine utfordringer og krav - da trenger vi den varmen og den styrken og roen som lysene gir. Det er en liten ting - men en stor verdi - for oss...for meg.
Vi er mange som har meninger om mangt. Det er bra. Et levende demokrati og en verden fylt av utfordringer trenger folk som mener og tør å si i fra.
Men vi trenger også at vi tar våre egne meninger på alvor. At det ikke bare er prat. At det ikke bare er klaging.
Og skal vi ta våre meninger på alvor, kan det bli nødvendig å skille tydeligere - for oss selv - og i det vi sier til omverdenen - mellom "det store" og "det små". Mellom de store, viktige spørsmålene der vi må snakke med store bokstaver, holde på prinsippene, kjempe kampene til siste slutt - og de mindre sakene, der vi mener litt av hvert, men der vi åpner for kompromisser, andres løsninger, halvveise fullføringer og "det går greit det og" ... - live and let live...
Vi har meninger om mangt. Vi har likes- and dislikes om mangt. Vi synser og tenker og ønsker og fabulerer. Bra!! Vi er mennesker. Vi kan tenke og undres og lære og utvikle oss. Bra! Men alt trenger ikke være en kamp. Og i hvertfall ikke en klagekamp som vi ikke følger opp selv - det tjener verken en selv eller omgivelsene.
Jeg har de siste ukene skrevet litt om synspunkter på både Halloween og førjulstid. Det undrer meg hvor mye energi folk kan bruke på å være i mot slike ting som tidlig-julepyntede butikker eller utkledde godtesugne nabounger. Fint at folk har meninger, det har jeg også - men er dette virkelig så store saker? Det er fritt fram å velge sin egen vei. Og det gjør vi jo. Live and let live.
Noen vil rase rundt og kjøpe mest mulig - noen velger en annen vei. Det kan være krevende å gå mot strømmen. Men det dårligste alternativet er å surmule og klage - og så gå med strømmen allikevel! Ta deg selv på alvor!
Og velg hvor du vil bruke de store bokstavene. Noen kamper skal føres to the bitter end. Noe er alvor. Noen verdier skal kjempes for - for alltid.
Tenk over det. Hva er for eksempel de åtte viktigste sakene eller verdiene å kjempe for her livet? En slik liste laget jeg for meg selv da jeg var yngre og i et mer stadig offensivt kampmodus enn jeg kanskje er nå. Men grunnverdiene har holdt seg. Det jeg vil kjempe for. Dette er ingen fasit for andre. Men tenk over dine egne viktige saker.
Og så kan vi vel være litt rause med de andre sakene. Mene litt forskjellig, gjøre litt forskjellig, ha litt forskjellig smak, bomme litt og treffe litt, lære litt og rusle videre, finne vår vei blant de mange veiene....
He he, folk lar seg engasjere av så mangt. Visse emner blir man truffet av, på godt og vondt. Men jeg er enig med deg. Helt greit å være uenige, for jeg liker at folk kan mene noe sjøl og ikke bare jatte med. Men ta nå de viktigste kampene, og la det andre ligge!
SvarSlettMeninger må man ha, men jeg er enig med deg i at folk lar seg hisse opp veldig lett og bruker mye energi på å mene mye om småting i hverdagen.
SvarSlettI min ungdom var jeg bellisk - eh...det er kanskje ikke et ord på norsk. Jeg var krigersk og ville gjerne diskutere alt. Med årene har jeg roet meg og synes det er viktigere å bruke energien der det virkelig betyr noe, og trengs. Selvsagt kan jeg irritere meg over småting, men å kjempe hele tiden? Nei, det tjener ingen og det gir magesår. Jeg har kjempet nok, de fem årene jeg bodde i New York og årene før det. Nei. Nå er jeg mer som oksen Ferdinand, fredelig for det meste, men når jeg virkelig blir sint/engasjert, da brenner det sterkt, Det er med verden som i barneoppdragelse - You have to pick your battles. Det går ikke an å kjempe om alt (Datteren viser tydelige trassaldertegn),. Man må velge hva som er verdt å hisse seg opp over, hvor ens egne grenser går, og hva det er viktigest å fokusere energien på.
SvarSlettNoen ganger blir jeg veldig overraska over hvor mye energi enkelte bruker på å irritere seg over ulike saker....ops, det slo meg nå at min kjære datter på 7 sikkert tenker det om meg noen ganger, ha ha ha. Velge sine kamper, ja...
SvarSlettOg du, så koselig rutine med å tenne lys hver morgen. ☺
Jeg kjenner meg igjen i den "belliske ungdom", mamma og mer... :-) Både år - erfaring (?)- og livet med det intense daglige ansvaret for egne barn har vel roet ned noe av kamphumøret. Men når det gjelder, finnes både krefter og kraftig stemme fortsatt. Men det får jo være når det gjelder.
SvarSlettDet jeg undres over - for å si det så pent, så pent - er jo denne surmulingen over sånt som vel må regnes blant bagateller under stjernehimmelen - og altså spesielt surmulingen blant de som overhodet ikke kjemper, de går med strømmen - men klager! What!
jaja.
Ja - Elisabeth, lys - hver morgen, hele dagen, hver kveld, hvert måltid. Godt for sjelen, i hvertfall min!!