hører jeg til?

Les: Oda Ryghs debattinnlegg i Aftenposten i dag. "Jeg flytter!"

Hun skriver om at hun som akademiker ikke hører til på bygda. Ikke i oppveksten og ikke som utdannet hjemflyttet. Ikke får hun jobb - det er det ene - men viktigst: Hun hører ikke til. Sterke ord og svært på spissen. Nødvendig for å bli satt på trykk - kanskje.

Jeg kjenner meg igjen i en del av dette - men klarer ikke eller ønsker ikke å bruke så sterke ord selv.

Men - "Og som den eneste som satt med nesa i en bok, var jeg temmelig isolert i grisgrendte strøk. Det hjelper ikke å ha odel og å kjøre traktor om man har stort ordforråd. Da er man bare bondedatter på lissom. Og så går det som det går."

Joda. Svært gjenkjennelig. Lesehesten hørte aldri til. Selv innen familien fikk jeg bare høre om alt annet jeg kunne gjøre enn å bli på gården. Og jeg dro. Ut i verden - inn til byen. Og ble i byen. Og fant landet i byen - for hage og bringebærbusker og skogen i nærheten ville jeg ha når jeg skulle slå meg til ro.

Og jeg kommer nok aldri tilbake. Jeg falt for mye mellom alle stoler, fikk for mange 6-ere, skilte meg for mye ut den gangen.

Så slik sett er det gjenkjennelig.

Samtidig er Ryghs omtale av bygdefolket for parodisk ensidig og fordømmende. Mangfoldet og nyansene og mulighetene for gjensidig forståelse finnes alle steder. Til og med akademikere finnes alle steder, hvis nå det er et ideal i seg selv!

Jobber finnes ikke alle steder. Men det er en annen diskusjon - den tar jeg ikke her.

Jeg tror egentlig dette handler om noe mer allment enn hvorvidt det er plass til lesehestene eller akademikerne på bygda (eller om de må flytte...).

Jeg mener dette handler om tilhørighet. Om det utrolig vanskelige spennet mellom meg - og fellesskapet. At dette spennet, denne relasjonen mellom meg og et mulig vi - aldri kan bli fullkomment og harmonisk. For det ønsker vi vel heller ikke - en fullstendig sammensmeltning mellom jeget og vi-et...? Individuell og kollektiv identitet som to sider av samme sak? For totalitært for de fleste av oss. Så da er vi overlatt til denne vanskelige relasjonen - og alle de ufullkomne variantene. Hører jeg til? Føler jeg at jeg hører til? Forstår han meg? Forstår jeg ham. Forstår vi hverandre tilstrekkelig til at vi hører sammen som et fellesskap?

All tilhørighet er ufullkommen. Det vil alltid være mulig uro, mulige spørsmål, muligheter for oppløsninger av fellesskap, muligheter for utenforskap, for å føle seg utenfor, for å definere seg selv som utenfor, for å flytte.

- Eller eventuelt finne en måte å leve med oss selv som hele mennesker uten å bli forstått fullt ut, skli helt inn, unngå all motstand. Vi er individer og ulike. Men vi kan fortsatt være del av noe større.

Alt fellesskap må baseres på mangfold.

Hvis hele tida den minste grad av forskjell, uro over manglende gjensidig forståelse osv skal medføre at en trekker fellesskapets eksistens og verdi i tvil - så vil alle fellesskap oppløses. Slik er det jo ikke. Vi tilhører så mangt. Vi identifiserer oss med så mangt. Og innenfor alle disse fellesskapene og identitetsbegrepene må et mangfold kunne leve. Det er eksistensgrunnlaget til fellesskapet.

Harmoni kommer ikke av likhet og stillstand - men av et mer avslappet forhold til forskjell og dynamikk.