venting - en verdifull kunst

Innen psykologien lærer vi om utsatt behovstilfredsstillelse. Det nyfødte barnets skrik vitner om et menneske som ikke kan vente - som må ha mat nå, omsorg nå. Og det skal den lille få. Tidsnok kommer ventingen.

Men så utvikler vi oss, utvikler tidsbegrep, får oversikt over kulturelle mønstre, disiplineres av oss selv og andre - og lærer oss å vente, forhåpentligvis.

For det å vente på noe godt er en rikdom i seg selv. Lengselen etter det uoppnåelige eller sorgen over det tapte er noe annet. Men å vente på noe godt som (kanskje) kommer, gir det gode en større verdi og gir også ventetiden en verdifull dimensjon, en glede i seg selv.

I mer økonomisk knappe tider var kanskje venting lettere forklarlig. Det ga seg selv. Manges økonomi er i dag endret slik at mange ønsker kan oppfylles umiddelbart, "- en sjokolade her, et tegneseriehefte der, så fine klistremerker, og den genseren passer akkurat!" Forbrukskarusellen snurrer raskere. Hvorfor vente til helga eller til jul - når vi kan gjøre det nå, spise det nå, kjøpe det nå....?

Tapet av ventetid, glede-seg-tid, ønske-seg-tid er et reelt tap. Mener jeg.

Det er ikke stusslig og fattigslig å måtte vente på jul og bursdag og helg, måtte skrive ønskelister, måtte spare ukelønn for å samle opp til en høyt ønsket lego-trailer (det gjorde Storebror her i huset nylig, uke for uke telte han over til det var nok - en stor, stor dag!).

Tvert i mot: Det gir det ønskede en større verdi. Det blir verdt å vente på. Slik blir det store drømmer og ønsker - og store gleder.

Vi går snart inn i adventstiden. Advent kommer av ankomst, - det vi venter på er en ankomst. Vi får legge våre egne innhold og verdier i hva vi venter på, hva som skal komme. Men vi teller ned. Adventskalender og adventsstake er symboler for å telle ned, for å dele opp ventetiden og tydeliggjøre den - og dermed gi den en egen verdi. Tradisjonelt var den kristne adventstiden en fastetid, virkelig en tid for å vente og utsette behov. Min adventstid velger jeg å la være preget mer av skapende forberedelser og rikdommen i dette. Vanlig hverdagslig nøkternhet ligger i bunnen, men ventetiden skal vi bruke til å glede oss.

Adventskalendre kritiseres også for å være for preget av forbruk. Vi kan huske på hva de egentlig symboliserer - en nedtelling, som nellikspikrene som tas ut av appelsinen en for en... Vi skal ikke "slå i hjel" den julegleden det er å gi og få presanger med overlessede adventskalendre, - men heller ikke ha dårlig samvittighet for å gjøre en glede ut av nedtelling i en mørketid. Og vakre kan da også adventskalendre være - i likhet med adventslysestakene. Jeg viser våre en annen dag...

I min egen barndom skulle alt ventes på til jul. Ingen stjerne i vinduet før lille julaften. Ingen klementiner før den 24. desember. Alt kom natt til julaften og julaftens formiddag. Fra lilla til rødt og sju slag på noen timer. Det skulle nok fastes og holdes igjen på både pynting og smakebiter av julebaksten den gangen.

Så streng er jeg ikke. Akkurat nå gleder vi oss jo til helga når stjerner og lys skal tennes!! Så godt, så godt er det at vi har adventsstjernene lysende i vinduene og lysende småtrær i hagene nå i mørketida. Det fyller ventetida med mer godhet og glede. Og vi smaker mens vi baker. Og gleder oss.

God novemberdag til deg.