Livet er en gave. Vi har hverandre til låns. Selv når de små med tårer i øynene ber om oss å love at vi aldri skal dø - så må vi finne formuleringer og forståelser som bærer i seg at vi faktisk vet at livet er til låns. Mitt budskap pleier å være at jeg håper det er lenge, lenge til noen av oss dør... - og - viktigst av alt - at nå lever vi, det vet vi, i dag lever vi, i dag er vi sammen, i dag kan vi være gode mot hverandre. Hver dag.
Tenn lys. Vær sammen. Del dagen. Merk at du lever nå.
Min mormor samlet alltid sine døtre med familier, store og små, til adventsfrokost andre eller tredje søndag i advent. I alle alle år. Det var et av årets høydepunkt i storfamilien. Der ble nye familiemedlemmer introdusert for første gang og vi fikk vite hvordan året hadde vært. Den siste vinteren hun levde, kom den alvorlige diagnosen seinhøstes. En stor operasjon sto foran henne. Vi samlet oss til framskyndet adventsfrokost i november. Bekymret - men med det viktigste som samlet oss - akkurat nå er vi sammen. Akkurat nå.
Tenne lys. Synge. Dele en dag. Framtida kjenner vi ikke.
Hun levde fortsatt, vinteren og sommeren igjennom. Hun fikk møte min tredje baby og se ham bli døpt - og hun fikk oppleve den "beste sommeren i sitt liv". For hun var med og hun nøt hver dag.
Tenn lys. Vær sammen. Del dagen. Det er flest hverdager. Verdsett hver eneste en.
Ja, heldigvis; flest hverdager. Ha en god hverdagskveld, med lys.
SvarSlettUnderlig hvordan flere av oss skriver om akkurat dette i dag :)
Vi har det jo med oss, alle sammen. I dag og andre dager. Du hjelper oss jo også med å sette ord på sider ved savn og sorg og livet med vissheten om både liv og død. Takk til deg på denne dagen.
SvarSlettOg så er det de små. De snakker jo rett ut om det som finnes. Døden finnes. Så da snakker vi. Og så må vi store tenke og kjenne etter. Og være bevisst på livet og det levende - denne korte stunden.