God jul!

Det er lille julaften. Tre små har sovnet - nok et år med nissepysjer med luer trukket langt ned over øynene. Det ble én nellikappelsin i vinduet, det holder det -. Vi ble  - til slutt - fornøyd med pepperkakehuset. Det ble aking i bakken og røde kinn i dag. De fleste har fått julehilsenen sin. Siste syprosjekt ble fullført i går kveld. Jeg fikk strøket alt det jeg måtte før barnetv (å, så mange lillejulaftensnetter jeg har stått ved strykebrettet) - så jeg fikk til og med strøket min egen kjole, som "kan" være krøllete.... nå i kveld. Vi har blåst i vindusvasken og mye annet. Fuglene har fått sitt - av både nek og annet.

 To av tre barn har ledd seg skakke av grevinnen og hovmesteren, mens den travle vesle Lillebror heldigvis hadde klart å sovne... Tre ivrige barn pyntet selv treet for første gang (men lysene skulle ikke tennes, og stjerna skulle ikke på, noe ville de spare til julaftens morgen) - tradisjonene endrer seg - og det gir jammen foreldre litt mer armslag, kanskje vi kommer oss i seng før midnatt.

Snøen laver ned. Lyktene brenner ute. 

Det blir jul hvert år. Det er så mange tradisjoner. Mange år bruker vi på å bygge dem opp og forankre dem i egen familie - nå er vi også klar til å velge og fornye - og beholde. De små bærer det hele videre. 

Det er mye en kan ønske seg. Gi folk brød og fred i Syria. Gi barna trygge netter i Gaza. La oss lære å dele bedre på denne kloden. La oss alle bli litt klokere - nærmere det gode og rette. Gi at barna mine klarer å leve gode liv i en krevende verden.

God og fredelig jul til deg og dine.

Hjem til jul

- Det blir jo ikke ordentlig jul hos svigerfamilien! - sa en av lærerne da hun hastet forbi og ønsket god jul i mørket i dag tidlig. Hun måtte jo hjem til sine foreldre - så det ble riktig.

Mange har det slik. Det er barndommens jul som er den "ekte". Slik det "egentlig" skal være. Slik det en gang var.

Jeg dro også med meg småbarn og bleier og vogn og pakker og nok hvite strømpebukser og utetøy og pentøy og pensko og vinterstøvler og voksiposer  og gaveposer  og tåteflasker og jeg vet ikke hva... - i noen år. "Hjem" - til der min barndoms juler var - den store gården, de mange stuene, det høyeste treet, alle barndomstradisjonene - alle minnene mine.
Men så satte vi strek. Vi ville ikke være på reise, være gjester, på besøk på julaften. Vi ville hjem til jul. Hjemme er der vi bor. Dette er barnas hjem. Det er her vi steller i stand til jul i hele desember. Det er her vi har livet vårt. Det er her vi feirer jul. Det er her vi tenner lys og faller til ro - og tar i mot de julegjestene som kommer.

Dette er mine barns barndoms jul. Det er nå deres bilde av "den egentlige ekte jula" dannes. Jeg vet ikke hva som blir det varige, det de sitter igjen med om tjue-tretti år, hva de kommer til å lengte tilbake til - hva de kommer til å ønske å gjenskape - eller hva de vil ønske å ta avstand fra. Det er deres valg og deres liv. Men jeg kan ikke - og vil ikke - prøve å gjenskape min barndoms jul for dem. Dette er deres barndom. Jeg vil videreføre og bygge ut de tradisjonene og verdiene som jeg vil prioritere - sammen med resten av flokken her i huset. Men det er her vi er. Hjemme.

Slik velger vi. Andre gjør sine gode valg.


(Bildet er fra vår julekrybbe, hjemme hos oss, laget i desember for to år siden.)

Jula er for alle

Folk har jo meninger om så mangt - og det skal de jo jammen få ha. Det er demokrati og ytringsfrihet her på berget. I år har jeg ikke hørt eller lest så mange som klager over tidlig julemarsipan eller tidlige julegater - men det er nok av andre problemstillinger folk mener det er viktig å drøfte. Vi har alle vårt.

For tidlig er det ingenting som er lenger i hvertfall, i overimorgen snur sola - som vi sier - og på mandag er selveste julaften.  Det kommer, det kommer. 

Både julefeiring og juleforberedelser er fenomener som er preget av hvor forskjellige folk er, hvor forskjellig vi lever og hva vi legger vekt på. På en naboveranda borti veien blinker neonlys som skifter farge hvert minutt, Lillebror blir drømmende i blikket hver morgen når vi går ut i morgenmørket for å gå til skolen - og han kan se at "nå ble det blått, det er sååå fint". Neonblinking er ikke min julestemning - men den passer fint inn i min sønns desembermorgen - og er sikkert fint for dem som bor der. Jeg er glad for at de gjør det slik de ønsker det. Jula er for alle.

Jula i Norge kommer den 24. desember. Den 24. desember står på kalenderen - og gjelder for alle. Samme hvor mye du har vasket golvet, samme hvor for tidlig du pyntet - eller ikke - hvor hvitt og sølvskimrende - eller rødt eller neonfarget du vil prege feiringa. Denne datoen kommer - og kaller seg jul - uansett om du markerer barnet i krybba, lyset som kommer tilbake - eller rett og slett setter pris på en fridag, alene eller i fellesskap. Ingen har monopol på den rette jula - eller den rette julestemningen eller de rette juleforberedelsene. Det er en kristen grunnfortelling som har preget julebudskapet i dette landet - men det gir ingen rett til å sette grenser om julefeiringen. Jula er for alle.

Og det kan gjerne - veldig gjerne - være en tid for raushet, forsoning og forståelse.

litt ro

Vi søker ro i adventstida. Det er så mye som skal skje. Vi virvles rundt. Vi har drømmer og ønsker og vil så mye - og noen ganger vil vi bare ha litt ro.

Og så kommer feber og omgangssyke og streikende vaskemaskiner og snur på de planene og kabalene vi allerede har lagt for å komme oss gjennom dagene. Men det går det også.

Og så blir det ro. Med to pjuske små på sofaen med dyner og tepper - en lydbok - lys vi tenner - gløgg til den ene og varm melk med honning til den andre - et hus vi fortsatt sikkert burde både rydde og vaske - juleverksted i hver en krok - en friskmeldt vaskemaskin som skal få stå på det neste døgnet 
- så blir det ro for nå er det bare her vi er, nå er det bare dette vi rekker.

 Pust ut - pust inn - fyr opp i ovnen - stell med de små - det er ro nå...

luciasjåfør, fridag

En fridag er fint. Da kan man være sjåfør i nabolaget, hente skolens luciakapper og lucialys i mange kartonger og kasser - stappe inn i bilen (som noen ikke har tømt for gamle rustne hjulkapsler og nyinnkjøpt veeldig stor snøskuffe; svært praktisk å transportere sammen med hvite kapper), få vært på postkontoret og sendt en del av det som skal sendes før Posten sier at vi må, få kjøpt mer gråpapir, få kjørt hjem og dratt ut den snøskuffa, få hentet skolebarn tidlig, få strøket egne luciakapper og funnet batterier til lysene, få lagd en gryte som kan stå på ovnen resten av ettermiddagen, kjørt skolebarn omdannet til korbarn til kirka til halv fire, kle på nitti barn luciadrakter til første akt og svarte antrekk med røde juleskjerf til andre akt, se en sikkert fantastisk konsert og etterpå klare å samle sammen nitti drakter og lys og få de levert til bake riktig sted.
Og så kan jeg sikkert slippe å vaske huset i kveld også.

Og jeg rakk å klippe stoff til et og et halvt hemmelig sydame-juleprosjekt før sjåførjobben startet. Det går seg til...

desembergleder

Når en bor i et permanent juleverksted - med visse innslag av legoverksted og bakeri - så må det være greit at det aldri er ryddig. Det er jo bare å slå fast som en glede og en fordel.

En glede ved å ha defekt vaskemaskin er at en får mer fritid - et par dager, før en må begynne med håndvask....

En glede ved å ha defekt oppvaskmaskin - som vi har hatt fra august til desember - er at en kan bruke alle de morsomme og vakre loppemarkedstallerknene som ikke kan vaskes i maskin - hele tida! Og de koseligste koppene. Og det er deilig å varme seg på varmt oppvaskvann. (og så er det litt deilig når maskina nå endelig er reparert igjen, også da...)

En glede ved å være en liten frossenpinnmamma som selv har en klok mamma - er at en får en førjulspresang med en varm og vakker ullogsilketrøye, svart med blonder i kantene - og en bunke nye kjøkkenhåndklær.

En glede når en kommer hjem fra en for lang arbeidsdag i byen, med nok en skriveinnspurt og det er kald og isende vinter oppover bakkene - er at en ekstra godt kjenner varmen fra tre små og en stor og en varm vedovn og Julekongen på barnetv og en varm tekopp i hånda og kalde gode rester av en fiskemiddag på kjøkkenet...

En glede ved å ville lage julepresanger selv er at en aldri trenger å lure på hva en skal finne på en kveld... (Jaja - da er det jo bra jeg slipper å henge opp tøy, jamfør punktet nest øverst...).

Og jeg kan føye til litt til - etter runder med oppkastsyke barn, så er det deilig at alle igjen  har en frisk og storspisende dag med masse frisk luft og røde kinn. Og jeg er virkelig glad for at jeg har et varmt bad med innedo og varmt vann der jeg kan sitte oppe med syke barn i nattemørket....

Litt kjøkkenarbeid, litt hemmelig strikking, litt varmt i kroppen - og så er det desembernatt - og en ny dag venter.

før vi daler ned i skjul

Dette er en utfordring jeg sliter med i desember. (Jeg som forkynner det glade budskap om at folk er friere enn de tror, bevisste valg, sette av tid til ingenting, tid til ro, tid til fellesskapet hjemme. Og alt det der.)

Utfordringen er overbelastede barn. Det er for mye denne tida. Det er for mange avslutninger. Det er for mange opptredener. Det er for mange uvanlige dager på skolen, fordi man skal på bytur og skogtur og bake og ha juleverksted og se juleforestilling. Det er koselig - men det for mye. Det blir for lite ro.

Vi legger planer skåret til beinet, og vi sørger for medbrakte gevinster/kaker/blomster/kostymer/lucialys/loddpenger/instrumenter - hva det nå er. Det går rundt. Det gjør alltid det. Men det er for mye. Særlig for ungene.

Jeg vil ha flere desemberdager og -kvelder som er slik som vi greier å ha det resten av året. Ro, fellesskap og masse kreativitet her hjemme. Jeg leter etter magiske triks som gjør at vi skal greie dette.

I mellomtida - før vi daler ned i skjul - er vi som alltid underveis, underveis mot den 24., underveis mot en klokere og roligere desember, underveis mot flere bevisste og gjennomtenkte valg - i en verden som går så fort, så fort...

det jeg vil? - Det jeg vil!

Jeg gjør det fordi jeg vil.

Det tenker jeg mye på disse dagene. Jeg vil så gjerne få laget julepresangene selv - i hvertfall mange av dem. Jeg finner meg en fristund og skaffer enda mer stoff. Jeg starter økta med å sette nye hemper i badehåndklærne - ikke fordi jeg må (håndklærne kan jo fortsette å ramle på gulvet, selvfølgelig) - men fordi jeg vil. Jeg vil reparere klær og håndklær og sengetøy og sånt her i huset. Jeg sitter og stopper ullsokker og andre klær nesten hver kveld mens ungene spiser kveldsmat.

Fordi jeg vil. Ingen krever det av meg. Vi har råd til å kjøpe nye sokker. Men jeg vil være et menneske som reparerer sokker.

(og seinere skal det bli tid til å sy - det nye, det jeg vil!)

Jeg vil ha en krans på døra når det er desember. En jeg har laget sjøl. Jeg vil ha svibler som vokser i vinduskarmen. Jeg vil bake pepperkaker med ungene - av deig jeg har laget. (Og for ordens skyld - det er mye jeg ikke prioriterer, både vindusvask og skapvask og rydding og julekonserter - om ikke mine egne barn opptrer, da)

Er jeg sikker på at jeg vil - eller er jeg bare styrt av en forestilling om at det er dette som skal til i desember? Lurer jeg meg sjøl? Er det et ytre prestasjonspress, en gammeldags forestilling om hva en kvinne skal og bør - eller et indre press som jeg pålegger meg selv for å være "flink pike" - noe som egentlig ikke kommer fra at jeg vil alt dette - jeg vil bare være bra nok? 

Men skal jeg virkelig lure på dette? Tvile på meg sjøl? Hvorfor det? Fordi mange av de tingene jeg vil er gammeldagse lage-sjøl-ting? Hadde det vært nødvendig å lure på dette dersom det jeg ville var å dra på spa ei helg?

Jeg vil jo dette resten av året også. Jeg vil lage klær til ungene. Jeg vil strikke alt familien min trenger - og til og med en fin jakke til meg selv som jeg ikke kan påstå at jeg trenger - men jeg vil! Jeg vil dyrke mat og plukke bær og ta vare på alle eplene i hagen.
Jeg vil bake brød. Med og uten gluten. Noen ganger putter jeg til og med noe annet enn brødskiver i ungenes matbokser - fordi jeg vil og fordi de blir glade. Ikke for å imponere verken meg sjøl eller noen andre.

Og jeg vil skrive, lese, løpe i skogen om sommeren og krype under et teppe og spise sjokolade om vinteren.
Jeg vil mye. Også en del skikkelig gammeldagse husmorting som handler om å lage ting familien trenger fra grunnen av - og reparere det som går i stykker. Det er jo ikke så rart.

Jeg er ei privilegert jente - ei voksen jente av min tid. Jeg har utdanning så det holder og en økonomi som går rundt. Jeg har valgmuligheter. Jeg lever i  et velferdssamfunn i det rikeste hjørne av verden, der ungene mine får vaksiner og skolegang og gratis helsetjenester - og der jeg alltid kan sørge for sunn og nok mat til dem. Jeg lever i en tid og i et samfunn der det meste av både varer og tjenester kan kjøpes. Jeg har valgmuligheter - langt flere enn tidligere generasjoner og mange andre som lever samtidig med meg. Det å reparere, lage selv, bake selv, vaske selv - det er et valg. Og det er et valg jeg ønsker å ta. Det tar tid. Det tar plass. Det blir mye rot av å drive med mye rart.. For meg er det et riktig valg i hverdagen - og et valg som gir mye glede når det skal stelles til jul...

ja eller nei til kos?

Jeg fikk en interessant kommentar på sist blogginnlegg. Kommentaren kobler kos opp mot forbrukskulturen og fremmer en kritikk mot at alt skal være kos. For eksempel omtrent på denne tida...

Dette har jeg tenkt mye på i dag. For jeg lever daglig med en uro og skepsis i forhold til den forbrukskulturen jeg også ser rundt meg - og også i mitt eget liv. Og jeg forsøker å finne veier i livet som er i samsvar med den  skepsisen jeg har. Men disse veiene og denne skepsisen rammer ikke "kosens" plass i livet mitt. Det som er koselig, det vi koser oss med, det som representerer kos her i huset er i all hovedsak helt andre aktiviteter og  situasjoner enn det som er koblet til forbruk og forbrukskultur. For meg er dette en motvekt, et holdepunkt, noe som viser meg at vi har noe annet å holde oss fast i enn forbruk og mediestyrt underholdning. For den opppveksten mine tre barn skal ha - og for det familielivet vi fem her i huset søker - så er det rett og slett noe annet som er basis. Det er sang som samler oss til måltidene. Det er lys som tennes når det skumrer. Det er høytlesning til kveldsmaten. Det er frukt og søskensamling om leksene ved kjøkkenbordet hver ettermiddag mens middagen lages. Det er spillkvelder og juleverksteder. Det er to voksne og en kanne te og et strikketøy. Det er når Lillebror drar igang en runde med "20-spørsmål" til lørdagspizzaen. Det er nysnø og en lykt på trappa til den som kommer seint hjem. Det er tre barn med hver sin bok i Storebrors seng en lørdag morgen. Det er de uendelige helgemorgenene. Det er turene våre- året rundt - det er bålene vi tenner, badeplassene, de kjente utfluktene. Og det er minnene og forventningene og ritualene knyttet til alle livets spesielle dager, måter vi pynter på, ting vi gjør, noe godt vi gleder oss til - til jul og nyttår, søttendemai og sankthans, alle bursdagene, første skoledagene. Og mye mer. 

Livet er selvfølgelig mye mer enn kos. Livet innebærer krav og plikt og nødvendighet. Det vet vi alle og dette er også gode holdepunkter for livet. Når presset fra verden omkring blir for stort - så kan jeg kjenne på det gode ved at jeg har praktiske og nødvendige arbeidsoppgaver i et hjem - oppgaver som inngår i en evig rundgang, alltid nye måltider, ny vask, ny runde med dagens rutiner. Jeg trengs. Jeg hører til. Jeg er ikke en tilfeldig forbipasserende. Jeg kan la kveldsradioen gå mens jeg vasker opp og rydder - og lysene brenner i vinduskarmen - og plikten og rutinene blir en del av min kveldskos, i mitt eget hjem. Noe jeg må - og noe som er trygt - og koselig.

Vi lever i et hjørne av verden sterkt preget av en forbrukskultur. Jeg er helt enig i det. Men motvekten mot dette er ikke bare å holde ut, tenke tunge tanker og unngå kos. Motvekten er - blant annet - å finne ro og rytme og trygghet i nødvendig praktisk arbeid, - og å finne det gode (kall det kos om du vil) som er knyttet til fellesskap, nærhet, opplevelser, kultur, ritualer - eller tente lys.

Vi finner alle vår egen vei. Jeg føler ikke at min kos - eller den kosen og barndomshjemstryggheten jeg ønsker å gi mine barn - er truet av noen kritikk eller at den stimulerer et forbrukssamfunn som jeg gjerne kritiserer selv. Jeg føler meg ganske trygg på at dette - det gode og trygge - i den grad jeg kan bidra til å skape og videreføre dette i livet til mine nærmeste - det bidrar med en liten dråpe av det gode i en vanskelig nok verden.

bakstreversk!

Jeg ser at tida har kommet for å erklære kampen mot julestresset. Kampen mot å starte julestyret alt for tidlig. Kampen mot ideen om at en skal rekke alt og flette kurver og lage karameller i full idyll. Dette er naturligvis også - som tilsynelatende alt annet - et feministisk spørsmål, der baking og vasking som vanlig får gjennomgå. Og de som tar bilde av noe pent før jul, for eksempel en krans på døra - de rammer alle andre, motarbeider feminismen, realismen, framtida og alt annet.

Vi kan jo aldri gjøre alt. Det vet de fleste. Vi vet også at ukebladene juger. Når vi tenker oss om så vet vi at til og med bloggtekster og bloggbilder er selektive og bare viser litt av bloggerens egentlige liv og hjem og virkelighet. Men pene bilder kan være koselige allikevel.

Vi må alle leve med begrensende rammebetingelser. 24 timer i døgnet. 24 dagers nedtelling før jul. Hverdagsliv og sykdom og nok av støv og rot og tidsklemmer til alle.

Men det at vi ikke kan gjøre alt - det handler om en sum. Og det er ikke bare ett svar på hva som er for mye i den summen, hva det er som gjør at det renner over. Det er ikke sikkert at det er bakinga eller dorullnissene eller ikke en gang den ytterst omstridte ideen om adventskalender.. Det kan være noen av de andre faktorene i livets karusell.

Akkurat nå, så vil jeg heller få kuttet ut litt interessant lønnsarbeid som spiser opp alle kreftene mine - og få gjort noen skikkelig bakstreverske og koselige juleaktiviteter.

Jeg har fylt opp kalenderne og jeg har unger som går rundt i full lykke over et dikt, et viskelær eller en klinkekule om dagen. Veslejenta har pyntet huset mens mammaen pliktoppfyllende har lest korrektur i hele helga. Vi har spist opp halvparten av pepperkakene. Det er fire lys inne, etter en intens jakt lørdag kveld - hadde vi virkelig bare telys i hele huset?! - det er lys i trærne ute - og det er krans på døra, ferdig pyntet fra i fjor - den kan få noen nye grønne kvister en dag det passer. Og det er nok av lister over det som er ugjort.

Jeg ønsker meg symaskintid og mye mer strikketid og jeg har så mange ideer. Det er ikke en byrde. Det er ikke stelle og stulle til jul som tipper balansen for meg. Det er det kreative og frie og skapende som gir krefter når andre oppgaver tynger. Når jeg nå får tid en gang....

Ja - hvem har sagt deg....

Det ble prat om slitsomme unger rundt kantinebordet. Unger som bråker. Unger med bokstavdiagnoser. Unger som skriker rett ut på gata. Noen mente at det kan jo ikke foreldrene orke. At det er umulig.

Slik jeg kjenner foreldre, så orker de. Det er deres egne unger. En går alle de skrittene en må, tar de løftene som må til. Hjelp er viktig, bli sett, få støtte. Men med egne unger, er det ikke et alternativ å "ikke orke". 

Det er ingen garantier med mennesker. Det er ingen bytterett på barn. Livet er sårbart. Hva med det barnet som får kreft - skal foreldrene orke det? Selvfølgelig, langt langt forbi grensene for hva som går. Det er ingen som spør deg hva du orker. Det ingen garantier for smertefrie, lytefrie, diagnosefrie liv. Det samme gjelder andre ting som rammer barnet ditt. Du bærer det. Det er ingen alternativer.

Men det gjelder også i det dagligdagse. I livet uten diagnoser. I nattevåkingen med en baby som må bæres og bæres. Det er ditt barn - her og nå. Det er ikke spørsmål om hva du orker - men hvilke løsninger du kan finne for ditt barn. Det er bekymringen for det redde barnet med alle marerittene. Det er alle oppkastnettene. Det er den velsignede trassen fra sterke, friske barn som greier seg bra. (For alle som har hatt alvorligere ting å bekymre seg for - så kan det være gjenkjennelig den følelsen over hvor godt det er å ha et barn som utvikler seg slik det skal - og har krefter og helse til å være trassig og skrike fra seg - eller hvor godt det er at det eneste som skal til i en nattestund er litt bæring og trøst, ikke årevis med kamp for et bedre liv.)

Vi skal gjøre alt vi kan for å løse problemer. Barn og foreldre skal få hjelp. Men ingen kan love deg et liv eller et barn uten utfordringer, smerte og problemer...

Så lenge skuta kan gå så lenge hjerte kan slå

Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå

Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå

Og det finns mange som aldri et lysglimt kan nå

Og hvem har sagt deg at du kom til verden

For å få solskinn og lykke på ferden

At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands

Å ta en kyss eller to, i en yrende dans

Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn

Og at livet skal holde hva det lover

Og hvem har sagt at det beste som står på menyen

Skal bli ditt til seilasen er over?

fri

En helg slik vi trenger det - gjengen her i huset. Rett og slett fri.

Og når det er fri skjer det så mye. For da kan vi finne på ting. Det er da det blir invitasjoner til rockekonsert i kjelleren, utdeling av hjemmelagde billetter på forhånd og streng kontroll av en henslengt Aftenposten-Junior-lesende dørvakt med spiderman-solbriller i døra. Det er da det blir funnet opp nye leker som ingen har hørt om før. Det er da en endelig får raket opp litt mer av det som ligger igjen i hagen, der det visstnok ikke skal bli frost ennå - og det er på samme sted tre små finner opp en ny ballek som en kan gjøre på en gjørmete plen og opp og ned en bergskrent. Det er da lillebror setter igang med nye eksperimenter - som tilsist blir forvist ut i forventning om interessante vanneksplosjoner.... Det er da det blir syverksted på en lørdag og pepperkakebakst og julekurvverksted på en søndag. (Erfaring tilsier at desember er hektisk og vi har enda mindre krefter enn i november, derfor prøver vi å starte i tide - dessuten smaker jo pepperkakene best nå). Det er tid til hemmelige prosjekter i kriker og kroker. Og det er da det blir lange frokoster og nok klesvask og mye lesing for store og små ("Jeg leser" - utbryter førsteklassingen i jubel, der han sitter og blar i et donaldblad og plutselig ikke bare ser på bildene - "Det står "kløne"! - kjempegøy). Det er unger som kryper opp i hverandres senger på morgenene og leser i armkrokene til hverandre - mens en mamma og en pappa får sove litt lenger. (Åja - det blir tid til søskenkrangel også - så gjennomført idyllisk er det nok ikke.).

Godt og etterlengtet.

Pust ut - pust inn. Brett ermene opp og heng opp klesvaska. Sove - stå opp - om noen timer er mandagsmorgenen her. God mandag til deg.

nær og her

Et stort samarbeidsprosjekt går mot slutten. En deltidstilling har vokst til jobbing til alle døgnets tider. Jeg er sliten - men ser at vi får det i land. Noen dager til fristen. Vi greier dette.

I dag har jeg fått klemt inn en hjemmearbeidsdag. Mailene og telefonene fram og tilbake mellom kroken min ved skatollet i stua og de som sitter på kontoret nede i byen - de er hyppige. Det hadde sånn sett sikkert vært mer effektivt rent jobbmessig at jeg satt på kontoret.

Men jeg har mer jeg skal få til - og jeg skal henge sammen selv, nå som jeg er sliten og slites mellom mange behov og forpliktelser rundt meg. Det er godt for en skrivedamemamma å få klemt inn disse dagene med jobbing i tøfler og med tekoppen i bokhylla, med vissheten om at jeg er i huset når våte og skravlete unger kommer fra skolen, med tryggheten på at i ettermiddag trenge jeg ikke løpe og rekke handling og henting eller legge noen kabaler i siste liten - for jeg er jo her allerede, fyrer i ovnen, har brøddeig på tur og papirer overalt og pc-en i sving.  Jeg vet at jeg kommer til å sitte seint i kveld også - men nær og her. Jeg jobber ikke raskere - men jeg får til mer til sammen i livet mitt. Og jeg bevarer litt mer av vett og tålmodighet i en innspurtstid - litt mer.

Angst og vennlighet

Venner

lad os drikke

og se på hinanden.

Spar ikke på vennlighed.

Vi ved ikke hvem av os

der først vil blive til ingen

eller noget ufatterligt andet,

men i dag kan vi nå hinanden

og høre hinandens latter.

Det må vi benytte os af.

Drik ud

men langsomt

oppmerksomt.

Spar ikke på angst og vennlighed.

(Dette er Benny Andersens dikt. I kveld har noen lest det høyt, mens vi var samlet rundt et bord, rundt lys og mat og drikke og det var fullt av ord og tanker og liv - og det er viktig å huske at en er midt i alt - og at nå kan vi nå hverandre, akkurat nå i livet kan vi nå hverandre...)

pappa på vei!

Jeg får tekstmelding om at han snart skal lette, forsinket flyavgang på grunn av snø på Gardermoen. Vi gleder oss alle. Pappakjæresten har vært langt avgårde hele uka - på kurs i langt mer sol og varme enn her hos oss. Nå er det fire timers flytur - og så litt mer reising med tog og bane - så er han hjemme. I god tid til farsdag.

Hverdagskabalen med tre barn alene og stort leveringspress på jobb går jo bra - men det går jo i ett. Den dagen som ikke skulle være hjemmekontordag endte med syke barn og hjemme den også. Vi holder sammen og hjelper hverandre. Vi kjenner hverandre og livet vårt. Noen aktiviteter utgår når det bare er en voksen til å følge. Det går bra. Vi trenger egentlig den ekstra tida hjemme nå i november Alle er slitne. Jeg tenker ekstra grundig gjennom kabalene - og det blir seine kvelder for å få skrevet ferdig tekst den dagen også - etter nattasang og brødbakst og klesvask.

Noen har dette som hverdag hver dag. Alene med barn og ansvar. Det slår meg hver gang jeg som alene voksen låser døra og tar kveldsrunden alene, bærer ved, dekker på til frokost, henter opp brød fra fryseren, ser om ungene, brer over, legger fram, rydder opp - jeg ser at hverdagen greier jeg, men hva med å være virkelig alene om å ta beslutningene, ansvaret, planleggingen, prioriteringene 

-  alene voksen om å lage hele dette livet?? Hver dag. Tanken gjør meg jo redd. Og takknemlig.

Vi savner ham som er borte - og gleder oss nå. Lillebror har ekstra mange koser klare.  Vi andre også.

(Bildene er fra sjøen ved sommerhuset - en skikkelig far-og-barn-aktivitet, ikke sant - fisking!)

- bli med hjem - til hverdagsliv

Bortsett fra for minstemann er det ikke lenger min oppgave å organisere "kan Lisa bli med hjem på tirsdag". Huset er åpent for alles venner. Og når de er her gjelder dette husets regler. Folk henger opp klærne sine selv her i huset - og er det våte klær så må de legges ved ovnen. Alle må sette seg litt på kjøkkenet og få seg ei brødskive eller tømme matboksen når de kommer fra skolen. Folk blir bedt om å dekke på bordet og alle er med på å rydde opp. Det samme gjelder for den gjengen som tømmer lageskapet og garnkurvene og lager verksted på kjøkkenbordet - etterpå er det rydding. Det er leksetid klokka fire - uansett om det er gjester med hjem - de har jo lekser de også. Noen må gå med søpla og noen må hente ved. Det er vanlig middag, det som vi ellers ville hatt, vennebesøk er hverdagsliv. Og det er leggetid til vanlig tid for de som bor her - så besøk må hjem i god tid før det.

Og det er godt og trivelig å ha en ungeflokk rundt bordet - lytte til vennenes beretninger og syn på tilværelsen. Så forstår jeg også livet til mine egne barn bedre.

- noen ganger er det ålreit...

Det var strofen jeg kjente klang i meg og rundt meg denne helga.

- Noen ganger er det ålreit - 

Kjære Odd Børretzen - takk til deg - som sang seg inn i min studenttid og ble der for resten av tida -  med din rustne røst og tunge og lette hverdagsvisdom - rett i hjertet og til å leve etter. 
Ikke alle ganger - men noen ganger - er det ålreit. Og da rusler vi videre. Fordi det noen ganger er ålreit, i livet. 

Utfordringer og motgang og uro finnes i bøtter og spann. det er nok for oss alle. Men noen ganger er det ålreit - allikevel. Og det må også være lov og mulig - å lete etter og kjenne etter denne følelsen, denne rytmen, denne tilstedeværelsen - av at nå, nå, nå er vi i takt med noe, kanskje oss selv, kanskje hverandre, kanskje dette øyeblikket, denne stunden, kanskje denne helga. 

Slik var det. Vi skulle ingenting, vi var nære, vi var rolige, vi var nedpå. Vi landet på fredagen - og ble der. Vi fikk snakket sammen, vi fikk alle måltidene sammen, vi fikk litt oversikt og litt rom for tanker og gjerninger. Alle kunne få realisert noen små drømmer, sy- og strikkedag var bestilt av frøkna, finne de vekkryddede bilkassene på loftet sto på ønskelista til Lillebror. Sy- og strikkeønsket var høyt på min liste også. Symaskin på kjøkkenbordet, stoffbiter overalt. Niåringen sydde stolt ørevarmer og skjerf av fleecestoff til seg selv. Regnvær ute - stearinlys og durende radio inne, pizzasaus kokende på ovnen, epleskiver som blir hengt til tørk, eller kokt til syltetøy. Og nye og gamle lekebiler nok til alle. Storebror fant ståltråd og begynte å finne opp ekstrautstyr til bilene. (og jeg orker ikke forsvare den kjempetradisjonelle kjønnsrolleinndelinga disse aktivitetene våre representerer, vi gjorde bare det vi hadde lyst til...). Og pappakjæresten satt og skrev foredrag "hele helga", men han var midt iblant oss, alt henger sammen. Det er en gjeng rundt bordet, den faste og hverdagslige, tre små og to litt store, som alle er store nok og rolige nok til at vi kan sitte lenge, for det er bare det vi skal - og både kose oss med maten - drømme om noe, tulle med noe, leke "20 spørsmål" og drøfte amerikansk politikk eller forbruksmentalitet - for eksempel. (Det er så moro med så "store og tenkende barn"!) Vi fikk vært en liten skogsrunde i søleværet på søndagen (liten - sånn man egentlig tar med toåringer - men alle regndressene fikk havne i vaskemaskina etterpå ihvertfall). Ovnen glødet og det ble kake til dessert.
Det var en god helg. Noen ganger er det ålreit.

Jeg strever med søndagskvelder. Mandagsangsten kommer farende når ungene er i seng. Adskillelsen, kaballeggingen, prestasjonspresset, tidspresset - jeg vet at det kommer. Og det setter seg rett i mellomgulvet og i skuldrene. The week must go on.

Men noen ganger er det ålreit. Jeg tviholder på det.
Fortsatt god uke til verden. Det blir en spennende natt for internasjonal politikk....

godt sagt

Jeg fant meg et godt uttrykk her idag: Nemlig

" henge i feil stropp!"

For det er i seg selv ikke noe problem å "henge i stroppen", tvert i mot. Det er meningsfylt å stå på for det rette og det viktige - brette opp arma, gjøre en innsats, sjaue og styre og ordne - oppnå det som trengs. Jeg er bondekjerring i bunnen - jeg er innstilt på innsats.

Men det føles helt feil dersom en "henger i feil stropp".

Nemlig.
Mer om det en annen kveld.
Lev vel. I morgen er det fredag igjen.

Slapp av - det er bare Halloween

Vi har skjært ut gresskar. Det har skakke øyne og er skummelt nok til at Lillebror er begeistret. Jeg har noe godt på lur. Det er meldt pøsregn.

Storebror lurer på om vi kan kjøpe et selvlysende skjelett. Nope. Det får gå av hans egne penger i tilfelle. Eller klipp ut et i papir. Her er det harde kår. I fjor - da jeg hadde mer tid, det kjenner jeg på nå, så sydde jeg svarte kapper med spisse hetter - og tilogmed en heksekjole til frøkna. Ferdig med det. Her kjøpes intet.

Halloween er kommet for å bli en stund, tror jeg. Det har tatt noen år. Til tider har det virket som om det har vært en stor og viktig kamp mellom kommersielle skumle krefter ala Nille - og rettroende hardbarka ikkematerialistiske foreldre som vil beskytte sine barn mot unødvendige og utenlandske tøysete påfunn. I en sånn kamp må det jo være lett å bestemme seg for hvem en skal ta parti for og mot, ikke sant?

Selv er jeg klar for en kamp mot kommersialisme og materialisme - og særlig på barndommens arena - anytime! Kom igjen. Jeg er klar. Men jeg synes akkurat denne kampen treffer litt dårlig her.

- Omtrent alle ting vi feirer og markerer her i landet har startet som et utenlandsk påfunn, det er verken kommersielt (i seg selv) eller et argument i seg selv. Da må vi ut med juletreet også, det ble heller ikke funnet opp i Norge...
- Er du mot kommersen - så ta kampen. Sett i gang. Dropp kjøpinga. Det går helt fint. Den kampen må du ta hver dag hele året, ikke bare til Halloween. Mal ansikter, lag masker selv, tull inn i et mørkt fleeceteppe, sett på refleks og gå ut...
- Dette handler basically om at unger får kle seg ut og gå ut i mørket med lykter en sen oktoberkveld - og så får de godteri. På en onsdag. What a deal! Hvis noen hadde tilbudt meg en slik tradisjon da jeg var barn hadde jeg tatt i mot den med jubel, hvilken som helst dag i året. Og jeg hadde ikke spurt etter Nille-masker og dingser. Fokuser på det morsomme - kle seg ut, gå ut, få godteri, gå hjem og legge seg. Det er veldig enkelt.

Som voksen har en jo mange valg. Her har jeg noen forslag:

• Du kan hive deg på kjøpekarusellen og lære ungene at det er det det handler om. (Enkelt valg...)
• Du kan surmule over godteri og fjas - og prøve å gi ungene litt dårlig samvittighet (det er i hvertfall en norsk skikk, godsaker og moro må ledsages med litt dårlig samvittighet...) (Men hadde du klaget og protestert hvis ungene i nabolaget fant på å leke hekser utendørs for eksempel 13. mars eller 21. september - hadde det ikke vært gøy, da?)
• Du kan velge å være med og påvirke en ny tradisjon, med vekt på det du synes er bra. Utgangspunktet her er superenkelt. Utkledning, mørke, godteri. 

Slapp av - er vel hovedrådet mitt.... Det er mange kamper å ta her i verden. Velg de viktige.

De ti beste bursdagstipsene

(Nå har det vært mye melankoli og trøst og lys-i-mørket-innlegg fra denne kanten - nå får jeg slå til med et lyst og livlig gladinnlegg med brukbare tips!)

Vi har nettopp gjennomført vår 26. barnebursdagsfeiring på ti år. Hver bursdag feires kanskje med to-tre markeringer (et barneselskap, et familieselskap, kanskje noe mer...) - så da kan en jo gange opp og tenke at her er vi erfarne så det holder. Så hva med å øse ut noen tips fra all denne erfaringen... (Basically gjelder nok dette barneselskapsfeiringene - men noen tips egner seg nok for feiring med bestemor og onkel også)

• Ha et slikt selskap som passer hos dere! Ikke kopier - men kjenn etter hva bursdagsbarnet og resten av familien trives med og hva dere synes er litt ekstra stas når det skal være fest hos dere. Del dette med gjestene - det er flott for andre barn å oppleve hvordan det er hos andre, hva som er stas hos andre - og at det er forskjellig hos forskjellige familier. Stol på at det er bra nok. (Vi tviholder jo på at bursdagsfeiringer skjer hjemme og ikke på loppe-lekeland - og jammen er det koselig og spennende for gjestene også å komme hjem i "årntli selskap")
• La bursdagsbarnet få være i sentrum. Det er jo ikke den perfekte kakeglasuren egentlig vi feirer... Kos deg med at ditt barn feires av sine venner og at du får være med!
• Bruk de ressursene dere har. Finn på noe gøy basert på noe dere liker og er gode til hos dere. Morsom og rar voksen i utkledning er ganske enkelt og ufattelig gøy - ganske langt opp i alder. Er dere flinke til å lage ting - ha en lagebursdag. Er dere flinke med historier - lag en historie sammen - eller bygg opp et rollespill sammen med ungene. Kanskje dere liker å lage mat - kan dere lage kokkebursdag?  (og for alt dette - ha en plan, en plan som er basert på antall unger tilstede...).
• (oppfølger av den forrige - ) vær kreativ med resten. Har dere liten plass - kanskje ungene kan sitte på gulvet, hvis bordet er lite eller stolene er få, - eller kanskje dere kan være ute? Grille i hagen eller på lekeplassen. Det går an å være ute om vinteren også, ikke sant... Kanskje verst i oktober/april-søle.... En av de flotteste barnebursdagene vi har hatt var en oktoberbursdag med grilling på bål (i grillen) i mørke og regnvær ute i hagen - med lykter og varm drikke under presenningtak, og med hodelyktjakt på poser med marshmallows i epletrærne etterpå.. - det var ikke pga plassmangel - men fordi vi hadde lyst og plass ute....)
• Enkel mat. Hvis du skal servere pølser til tjue seksåringer, så legges de klar innpakket i lompe/brød - og deles ut, pang, pang, pang. Juicebokser ferdig med sugerør til. (Og så kan en øke kompleksiten med økende alder - i likhet med mengden mat som beregnes. Forrige ukes elleveårsdag var en matfest uten like - gjestene spiste fra de kom til de gikk - mens de fleste fireårsdager dreier seg om å spise en halv pølse, drikke fem glass saft og søle ut to - og plukke nonstop av kaka...)
• Gode (og få) kaker framfor kjempedekorasjoner som ungene bare sleiker glasuren av.... For mindre barn er kaker i  porsjonsbiter - altså boller, muffins, ispinner best, synes jeg.
• Skattejakt eller rebusløp - er gøy. Husk at ungene er langt mindre konsentrerte enn til vanlig - og tilpass oppgavene etter dette. Lag noen regler slik at ikke de kjappeste ødelegger moro for resten. (Skatten kan være veiviser til kakebordet, eller en kjølebag med ispinner etc - det trenger ikke være godteposer)
• Hvis du er motstander av godteposer - som mange voksne og ingen barn er - så må du rett og slett stå for det i dine egne barns bursdager, ikke bare surmule over det og allikevel opprettholde tradisjonen. Nemlig (jeg er streng nå, ikke sant, konsekvens, konsekvens). Og kjører dere godteposer - så har ingen voksne hos dere  lov til å klage etterpå, da må barna få nyte det hele med god samvittighet... Og hvis - hvis - så husk at det trengs jo virkelig ikke så mye da, etter all den sjokoladekaka osv....
• Og så finnes det noen alternativer. F.eks. popkorn i pose til hver (veldig stas etter kakene), morsom blyant og viskelær til hver, noen klinkekuler i en liten pose. Eller INGENTING. Det er også lov. Det er bursdagsbarnet som egentlig skal få gaver. 

• Og så - til slutt, det er stort sett lurt å vente med reingjøringa til etter barneselskapet. (Dette tipset trekker jeg tilbake når det gjelder familieselskapet. Da vasker jeg både før og etter...)

lys i mørket

Når kreftene egentlig har vært oppbrukt i mange mange uker, så det går rundt for en stakkars underveisdame - når snøværet slett ikke er så hvitt og vakkert, men klissbløt sørpe som gjør at alle under en viss alder er gjennomvåte uansett hvor mye regntøy de har på,
når det som gir stress og stiv rygg så en verken kan sitte eller gå er hele den haugen med jobb som slett ikke blir noe mindre av at verken kan sitte (foran pc) eller komme seg på jobb - hva skal en skrivedame gjøre da! - men.....

- så er det godt allikevel, da - at en faktisk er hjemme når de store skoleungene kommer inn med alt sitt våte tøy, og slett ikke jobber, men kan slå seg ned sammen med dem til en matbit og skravling og strikketøy midt på blanke ettermiddagen - tid til oss
- og så er det godt at ovnen varmer og tørker alle våte votter
- og det er godt at en kan ha "lov" til å ligge på en sofa i et stille hus i mange timer en helt vanlig mandag
- og så er det godt at vi finner igjen nesten alle Lillebrors våte klær når vi skal hente på skolen
- og det er godt at det er gode middagsrester og kakebiter igjen fra helgas familiefeiring av elleveåringen

- og så er det godt at sørpa fryser på til kvelden, så småtassene får lagt snølykta si. Nå skinner den der ute i mørket

inn i mørketida

Det er mørke morgener og mørke kvelder. Det er viktig å tenne lysene. Det er kalde netter og kalde morgener. De små trer refleksvestene utenpå de varme jakkene. Jeg kjenner varmen fra ulltøy og vedovn - og løper ut i mørket jeg også. Kanskje jeg kan holde meg fast i dette - varmen, lysene, veden, ulla, strikketøyet, tekoppene - så kan jeg ha nok til å komme meg gjennom disse mørke månedene...

Det er et mammaliv som er fullt og rikt. Med en kjærlig seksåring i armene om natta - og en seksåring med frigjøringskamper som skal kjempes til the bitter end om dagen. Med en elleveåring som faktisk virkelig virkelig fyller elleve år og viser meg hvor enormt fort tida går siden han som baby gjorde meg til mamma - og huset fyltes i går kveld med andre ti-elleve-tolvåringer til feiring - og det er en fantastisk alder og en fantastisk gjeng som shower og skravler og spiser som en ulveflokk og storkoser seg med gammeldags hjemmebursdag med masse mat og rollespill rundt bordet. Det er et utejobbemammaliv med lange intense møtedager - for jeg har ansvar for et stort prosjekt som skal landes nå - og teksten skal fullføres og alle skal mene sitt om alle avsnitt og alle modale hjelpeverb og jeg-vet-ikke-hva - og jeg noterer og sørger for flyt og informasjon og litt mer kaffe og synes at det er litt gøy faktisk når adrenalinet svinger seg og jeg får det til - og rekker hjem på slutten av kveldsmaten og får tatt to av tre barn på fanget og hørt hvordan dagen har vært. Så synges alle i seng og noen kommer opp igjen og har mer å fortelle. Og jeg kommer på at jeg ikke har spist, setter på en vask, henger opp en vask, og spiser og skravler med ham som vasker gulvet og spanderer et halvt glass vin på meg.

Og jeg har en artikkel som burde skrives og femti skuffer som burde ryddes og masse ulltøy som burde stoppes og en haug barnebukser med hull på knærne og en halvdårlig krimbok som jeg drar med meg rundt.... - og jeg skulle gjerne ha ordnet alle julepresangene allerede og sånt...

Men jeg er underveis - og underveis inn i mørketida - og da er det godt gjort å være på beina i hvertfall.

skifte ut frustrasjonene!

Jeg har aldri trodd på en problemfri eller frustrasjonsfri tilværelse. Snarere tvert i mot - jeg tok livet tungt og alvorlig som barn og så klart for meg at voksenlivet kom til å bli krevende og hardt. (Det ble det også - men det ble også mye annet - og heldigvis hjelper det å ha blitt voksen på veien.)

Som tjueåring bodde jeg en høst i en familie i et annet europeisk land, og husker utbruddene fra fruen i huset over at jeg ikke ville klage mer - for eksempel over høstværet eller andre daglige frustrasjoner. Selv tror jeg hun trengte disse daglige frustrasjonsutbruddene, for å renske opp - og hun var oppgitt på at jeg ikke deltok i dette. Jeg kunne jo ikke gå ut i livet og ikke etterspørre mer, kreve mer - rett og slett jeg burde klage mer og kreve mer. Mine forsøk på å forklare - på et fremmed språk - at jeg så annerledes på det, at jeg regnet med et liv med ups and downs, at jeg ikke ville klage på daglige småting (som vær), at jeg mente at et normalt - også et normalt godt liv - slett ikke kan kreves å være friksjonsfritt og frustrasjonsfritt - men derimot levende og varierende.... - det falt vel litt på stengrunn.

Men jeg husker denne samtalen fortsatt. Som jeg husker andres utbrudd over at jeg ikke klaget mer over søvnløse netter da ungene var små.

Kanskje har folk trodd at livet har vært lett. Fordi jeg ikke klager.
Jeg tror ingen "ekte liv" er lette. Folk har så mangt å slite med. Jeg har mitt. Noe kan jeg gjøre noe med. Noe  er slik det er, jeg må bare finne måter å håndtere det på.

Klaging kan være nyttig hvis det innebærer et fokus. En ser at her - her - er det rett og slett et problem. Dette må vi gjøre noe med. Hva kan vi gjøre? Et fokus som gjør at en kan finne tiltak og kanskje redusere frustrasjonene. Det er fruktbart og nyttig.

Klaging kan også være et spørsmål om hjelp, en bønn om å bli sett, få trøst, noen som kan ordne noe, i hvertfall gi deg en kopp te mens du gråter. Det er ikke alt en kan gjøre noe med. Noen ganger må vi bare få trøst.

Men klaging som ren evighetssurving over at livet går sin gang med gråvær og regninger og for lite søvn - det er ikke min greie. Greit det.

Vi er ikke alltid offensive og klarer ikke alltid løse problemer som vi burde ordne opp i. Det kan være en av problemene i seg selv. Kreftene til å ordne opp mangler rett og slett.

Men over tid må vi kjenne etter. Hvis det føles feil. Rytmen i livet kjennes feil. De samme frustrasjonene går igjen og igjen. Vi er sliten og lei oss over de samme tingene. De samme tingene kjennes feil.

Da må vi prøve å skifte. Skifte frustrasjoner. Rett og slett. Ta noen valg. Gjør noe annet. Ikke fordi det da blir frustrasjonsfritt og enkelt og ikke noe mer å klage på. Men for å ikke sitte fast. Bytte ut frustrasjonene. Sirkulere. Komme videre.

Tror det snart er tid for det her i huset i hvertfall.
Ha en fin høstdag!!

Bildet er fra en fin sommerdag. Ungene og jeg vandrer i den fantastiske parken ved Herregårdsmuseet på Gammel Estrup - i vårt sommer-Danmark (Pappakjæresten er jo også med - han er bak kameraet...)

litt mye nå...

Det er litt mye nå. Det blir kvelds- og nattarbeid hver kveld. Det er frister og stress. Det er kabaler som legges nøye - og de går jo opp, vi får det til - det går rundt og ingen lider. Men mammaen er for sliten nå.

Heldigvis er det noen som ser. Heldigvis har jeg et hjem å komme hjem til. Noen som fyrer i ovnen for meg. En sliten fotballgutt som trenger å sitte på fanget til kveldsmaten. En niåring som legger mammaen i sin egen seng og synger nattasanger så vakre at jeg må både gråte og smile og sovne. En storebror som bærer ved og dekker bord og ser og trøster og forteller. En pappakjæreste som bare ordner den husvasken som jeg allikevel ikke hadde orket.

Så det går jo bra. Og det går jo rundt. Det er jo ikke det. En kan jo være fornøyd med at det går rundt - og la det fortsette slik.

Men jeg vil ikke venne meg til å ha det sånn som dette her. Jeg kjenner jo det.
Så hva velger jeg da?

en helg på vift

Fredag til søndag. Mange små og bittelitt store korjenter fra ni til tolv. En god del mammaer (joda, bare mammaer...) Mange sekker og bagger, kosedyr, drikkeflasker, lesestoff, regndresser, kjekspakker.... En hyggelig bussjåfør. Et vandrerhjem i en løvdekt gammel park. En spennende dyrepark. Uendelig mange brødskiver og mye oppvask. Vakker korsang. Kaldt høstvær. Unger med og uten nok varme klær. Voksne med og uten bekymring for kalde barn. Masse lørdagsgodter. Quiz og fjolling. Nattasanger i køyesengene. Trøtte unger som sovnet tidligere enn (enkelte) voksne trodde. Og da sluknet de voksne også.... Hjem i regn og sludd.

To slitne jenter, en stor og liten, kom hjem her i huset i ettermiddag. Til energiske gutter og varme i ovnen og varm tekanne. To jenter sluknet over helgeaviser og nye loppisbarnebøker. Flinke gutter fortsatte å stelle hjemme og fikk søndagsmiddagen på bordet.
Så er vi samlet hele gjengen igjen. Kan fortelle og dele. Jentene har sett tigre og snøleopard i dyrepark. En har vunnet en quiz og ligget øverst i køyeseng for første gang. De tre gutta i huset har gjort loppemarkedskupp og grillet pølser i skauen og skiftet sengetøy på alle sengene og bygd opp en bilbane og vært gode venner. Mammaen har observert så mangt blant store og små korturjenter - og har lært enda litt mer om livets mangfoldighet  - og er glad for å være hjemme ved varmen og samle litt krefter før en ny uke. Og kunne pakke dyna rundt alle tre mine små egne i kveld.

høstmelankoli og høst-trøst

Det er meldt frost om nettene framover. Vi har fylt opp kjelleren med ved, og høstet alle eplene vi rekker fram til fra toppen av stigen. Uteplassen er nesten ferdigsnekret - så kan vi glede oss til soldager der igjen til våren. Fryseren er full av bær. Ungenes boblejakker fra i fjor passer fortsatt. Strikkevotter og ullsokker har vi også. Det er alltid brennende lys. Vi bor i et varmt hus og har mat og trygghet. Kleberstensovnen er husets sentrum og holder oss alle varme og tørker alle våte votter - hele vinteren.
Sommeren som vi har lagt bak oss brakte med seg et spennende og virkelig ikke akkurat i orden sommerhus  -  som vi kanskje kan glede oss over i årene framover og der vi finner skatter når vi leter - både ute og inne - slik som gamle lykter i verkstedet og forvokste rosebusker og spennende trær å klatre i - og vi har holdt varmen der om nettene i høstferien.

Det er håp - selv om det mørkner. Det blir vår igjen en gang.

noe å klage på - eller noe å håndtere

De årene jeg hadde tre små barn (nå er de jo ikke så små lenger) - husker jeg en nabomamma på en sandkassekant som belærte meg en gang om at det var jo faktisk noen (noen andre altså) som måtte opp kanskje to ganger om natta hver natt med sine små, tenk på det, det måtte jeg jo forstå at var forferdelig.

For jeg hadde jo sikkert ikke verken skjønt det eller erfart det, mente denne nabomammaen... - for jeg gjorde vel ikke noe særlig nummer ut av det (at jeg var oppe utallige ganger hver natt, av ulike grunner, med ulike barn - alt det der.., altså jeg heiv meg ikke inn i klagesangene om hvor trøtt jeg var og hvor masete det var osv....) Saken var jo at jeg sov langt under hva som "går" i 6-7 år. Veldig langt under. Jeg gruet meg til å legge meg. Jaja. Det er det mange som gjør.

Det var to hovedting jeg gjorde - eller rettere sagt tenkte - for å håndtere dette.
(For - det må en jo gjøre. Utfordringer - og verre enn nattevandringer og nattevåk - kommer her i livet - en må håndtere det på en eller annen måte. Hyle og klage. Blogge. Stikke av. Eller noget annet...)

Det ene var at jeg bestemte meg for at natt var natt og dag var dag. Og at dagen begynte klokka seks. Etter klokka seks ville jeg ha en bra dag, selv om natta hadde vært hinsides. Jeg ville ikke miste dagene mine også. Om dagen er det ok å stå opp og være våken - og så får en bare gjøre noe bra. Som en orker. Men jeg orket ikke bruke dagene mine på å klage over natta. Det fikk jammen holde at jeg mistet nettene mine.

Og det andre var at jeg var veldig veldig sikker på at jeg var takknemlig for totalsituasjonen. At jeg faktisk hadde noen som trengte meg. At en er faktisk foreldre om natta også. At ingen har noen garanti for fredelige netter når en har babyer og småtasser. Det er faktisk ganske krevende å være et bittelite barn når nettene blir lange også. Og de er forskjellige. Det er ikke alltid så lett. Det er lov. Det er greit.

Dette er ikke et innlegg i noen sovedebatt. Jeg trenger altså ikke noen råd om hvordan man får barn til å sove. Jeg vet mye om det og mye om andre ting og at det ikke alltid er enkle oppskrifter. Dessuten kan jeg nå glede meg til å sove - det er nye tider.

Samtidig er det også nye tider med nye utfordringer. Andre ting som er krevende. Som ikke bare kan løses av å plukke en liten opp og holde rundt ham. Det skal håndteres det også. Ikke nødvendigvis med å klage. Kanskje med å finne måter å tenke på som gjør det uutholdelige mer utholdelig. Eller  det krevende mer levelig. Eller noe sånt.

Dette er vel et innlegg i klageblogg- versus idyllblogg-debatten. At alternativet til naiv idyll (som jeg forøvrig mener må være helt lov) - ikke trenger å være klaging. Vi trenger å håndtere livet også. Det er ikke naivt (som denne nabodama mente at jeg var) - det kan for noen av oss være nødvendig. Kanskje kan det være godt å lese om også.

(Bildene - noe annet å være takknemlig for - eplehøsten!)

Positiv i pøsende regn...

Bildet er fra en annen høstdag. Hagtornen i skinnende sol. I dag har det vært pøsregn.
(Til dem som etterspør mer negativitet i bloggverdenen, kan jeg informere om at det har vært tungt å være produktiv på pc-en i dag. Sånn er livet. Det har jeg egentlig ikke tid til. Det betyr at jeg må skrive mer en annen kveld. Men noen sider ble det jo... Sånn - ferdig med det negative for denne posten.......)

To-tre unger (egne og lånte) har hatt juleverksted på kjøkkenet i dag! På eget initiativ (jeg er ikke helt klar ennå!) I hele dag. Bare avbrutt av et par timer ute - i full entusiasme da også i pøsregn og søle. Så da er det i gang - masse nisser og julekort er produsert. Storebror har støvsugd og stekt speilegg til hele gjengen til lunsj. Jule-jentene ryddet ordentlig etter seg på kjøkkenet. Lillebror gledet seg hele dagen til å kjøpe fotballstøvler - for snart, snart, etter høstferien starter fotballtrening... Da blir livet enda mer verdt å leve for minstemann, ser det ut til - ikke at det er så lite å ta av fra før heller. ("Det er godt av vi kan kose, tenk om vi ikke visste at vi kunne kose, Mamma.")

Det er godt å være omgitt av små mennesker som er glad for så mye.

Det er fyr i ovnen. Det er ulltøy til tørk. Mannen har vasket huset. Jeg har fått sjokolade. Møkkete regndresser får henge til en ny regnværsdag. Det er et nybakt glutenfritt brød til Storebror på kjøkkenbenken. Jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor - eller etter jul. Men jeg har mye fint garn i skuffer og kurver... Det var lov å lese lenge på senga for små høstferieunger. Jeg har fått ryddet vekk litt av sommertøyet.

Nå sover alle.

God høstferie - enda noen dager - til deg. Med eller uten juleverksted, pøsregn, klesvask eller fotballstøvler.

mer komplisert enn oppdragelsesstil...

Aftenposten spør oss om oppdragelsesstil - og debatten er i gang. Til og med med små filmillustrasjoner fra to familier som skal representere kontrastene - sjubarnsfamilien som skåler (i vannglass) for kjærligheten og smiler av tiåringen som har glemt tida, men allikevel lager middagen til hele gjengen - og den andre som forteller om regler og disiplin (og jeg vet jo hvem jeg helst ville ligne...)

Så kan vi alle tenke over hvordan vi selv lever med våre barn (og det er ikke sikkert at du blir klok på det hele bare av å ta Aftenpostens test.. - det er livet selv som teller) - og det bør vi jo. For det er jo litt mer komplisert - faktisk.

En grunnleggende erkjennelse jeg kom til - gjennom de første åra som mamma (bildet ovenfor er seks år gammelt, da var det tre små på null, tre og fire på fanget...) - var at det å leve med barn er å ha mye ansvar - men slett ikke tilsvarende mengde med kontroll. Og dette er viktig. Ta dette store - store - ansvaret - uten å falle for fristelsen for å kompensere med urimelige (og umulige og dermed kjempefrustrerende) kontrolltiltak. Det er en stor utfordring å leve med et nesten uoverskuelig ansvar uten å kunne kontrollere hvordan alt skal gå. Men det er så sentralt for foreldreoppgaven at vi må klare det! For barna er ikke bare våre instrumenter som vi kontrollerer og instruerer og disiplinerer og straffer og belønner i retning av et liv slik vi selv ønsker det. Barna er seg selv og skal leve sine liv og lære å leve sine liv - gradvis friere og med mer og mer ansvar for sitt eget liv - og med livets egne lærepenger som straff og belønning. Og på godt og vondt så gjør ikke alltid andre mennesker akkurat som du vil - spørsmålet er da hva du skal gjøre med det!

Jeg tror mye familiefrustrasjon hadde vært unngått om vi klarte denne balansen bedre (og det er ikke enkelt, det er jo sånn at vi voksne da sitter med ansvaret - også for å ordne opp og lande på beina - når det vi ikke kan kontrollere fører til det ene og andre som ikke er så greit..).
Når toåringen ikke sover om natta - det er slitsomt, og mest for henne - men er ikke gitt at det er økte kontrolltiltak og strenghet som skal til. Men du har ansvaret for at dere begge får det best mulig i denne situasjonen.
Når treåringen får raserianfall på vei hjem fra barnehagen - du har ansvar for at dere kommer dere hjem.. - men kontroll kan man knapt si at man har...
Når tiåringen glemmer tida  eller slenger rundt seg med stygge ord eller søsken heller vil krangle enn å leke og ingen synes at lekser skal gjøres eller rom skal ryddes - da har vi voksne fortsatt masse ansvar - for å finne løsninger sammen. Men vi kan åpenbart ikke kontrollere alt.

Og for å unngå den mulige misforståelsen her - jeg mener ikke - IKKE, IKKE - med dette at det er barna som skal ha all kontrollen. På ingen måte. Det er ikke å ta ansvar å la den illsinte treåringen få styre situasjonen. Men du - og hun - dere sammen må leve med at hun er sint - akkurat nå. Og jeg mener IKKE at barn ikke skal ta ansvar - for det skal de absolutt, mer og mer med alder og ferdigheter - det er den eneste veien framover. En må få ansvar  gradvis, etter evne - og også få ansvar for konsekvensene av det en gjør - og det en ikke gjør. (Og med mer ansvar til barna synker kontrollmulighetene dine faktisk også enda mer, bare for å ha nevnt det. Hvis åtteåringen skal huske på gymtøy hver tirsdag og torsdag selv, så har ikke du - men hun - kontrollen over om dette går eller ikke...)

Vi voksne lager grunnrammene om familielivet. Det ligger mye av både kontroll og ansvar i de grunnleggende valgene. Vi velger bosted og type tilknytning til arbeidsliv, tempo og tidspress for familien, omfang av faste rytmer og regler, vi velger partner og vi velger å få barn sammen - slik blir vi en familie.... Innenfor rammene lever vi - vi er ulike mennesker små og store og alle må få uttrykke seg og være seg - og forme våre egne små liv og meninger innenfor de rammene vi har...

Det krever følsomhet og våkenhet og varhet og raushet i forhold til barnas behov, egne særtrekk, deres annerledeshet i forhold til hva "vi ville gjort". En må ha tid - til at det kan finnes mange måter å gjøre noe på - til å løse konflikter - til å få surre rundt i eget tempo og ikke bare tilpasse seg en voksenkontrollert plan...

Dagen og livet blir ikke som du hadde tenkt - men kanskje enda bedre!

hverdagsferie

Nå er det hverdagsferie. Det er unger som surrer i pysj om morgenen, det er ingen matpakker å smøre, ingen lekser, ingen foreldremøter. Vi voksne har hendene fulle med jobb (jaja) - men det går greit med en på pc-en hjemme - og en som drar avgårde.

Det er unger som trenger dette lille glimtet av fridager sånn passelig etter skolestart. Det er fantasi og prosjekter og krangling som skal bli gjort. Og så husker vi på noen av de gode hverdagsferiegrepene - at det å ha noen faste punkter, noen arbeidsoppgaver som trengs og kreves - det gjør at stemningen og fellesskapsfølelsen og roen øker (og kranglinga og masinga reduseres). Tre oppgaver til fordeling i formiddag - en tok oppvasken, en tok klesvaskrydding og opphenging av ny vask, og en tok støvsuging i en støvete kjeller. Og jeg skal omstrukturere et førtisiders kapittel - jepp.
Og snart kommer Mormor og Morfar med et lass ved til oss - da skal det bli en god tekopp å få!

et skrivested i virkeligheten

Jeg startet denne bloggen i mai 2010. Jeg savnet et skrivested - et fristed for min egen skriving. På den tiden satt jeg med innspurt på et langvarig doktorgradsarbeid. Av ulike årsaker foregikk min innspurt i all hovedsak i en krok av stua, på et rotete skatoll, med legobygging rundt beina. Det gikk. Det krevde fokus og innsats. Og jeg savnet et sted å skrive der jeg ikke trengte å være nøye med fotnotene. Der jeg kunne skrive raskt og fritt. Der jeg også kunne være den barbeinte jenta i blomstrete skjørt, trebarnsmammaen, hagedama, lagedama, bakedama og den engasjerte samfunnsborgeren.

Det jeg hadde sett av blogger hadde i stor grad vært slike "hvite interiørblogger med rustikke lysestaker", eventuelt småpludrende mammablogger med bilder av enhver body og strømpebukse som matcher på en liten en... Hvordan kunne jeg matche  noe slikt - hvordan kunne jeg finne min plass i et slikt skrivemiljø? Det holdt meg tilbake lenge.
Så fant jeg andre blogger, andre skribenter - som inspirerte - og som skrev og formidlet på måter jeg kunne kjenne meg igjen i. Og jeg hoppet i det og begynte.

Bloggen har blitt et slikt skrivefristed. Når jeg blar igjennom mine egne tekster gjennom to og et halvt år kjenner jeg meg selv igjen - på temavalg og vinklinger og språklig tone. Dette er mitt sted. Jeg skriver i vei. Og gleder meg stort over å også bli lest og kommentert.

I blant er det tunge tider og jeg ser verken hvor jeg skal hente tid eller inspirasjon til å fylle en bloggpost. Noen dager når tåka henger tungt over meg, vet jeg nesten ikke hva jeg skal kunne ha å gi som kan gjøre bloggen "god". Det som alltid virker da, er å gi meg selv oppgaven å skrive en takknemlighetstekst. Det har blitt noen av dem etterhvert. Det er godt å liste opp og gi meg selv sjansen til å fokusere på det jeg har å takke for, det som gjør godt og er godt rundt meg. Det gjør det lettere å mestre livet og utfordringene. Gå videre inn i dagen. Ta fatt. Være realistisk.

Slik ønsker jeg totalt sett at bloggen skal være. Et sted å hente krefter - både for meg og lesere. Ikke en oppsamling av min slitenhet og mine klager. Men heller ikke et naivt, overidylliserende og verdensfjernt sted. Dette er midt i virkeligheten - og den er krevende. Sånn er livet. Det må vi gå inn i og leve med. Slik vil jeg at skrivingen min også skal være.


(Bildet er fra et vanskjøttet sommerhus fullt av utfordringer og bekymringer, men også med solskinnsflekker på et hundreogtjue år gammelt gulv som er skrellet ned og skrubbet. Kanskje vi får skikk på dette...)

en liten evaluering

Rett før jul i fjor kom en telefon fra et departement og en vennlig ekspedisjonssjef tilbød meg en spennende utredningsjobb for ett år. Jeg endte med å først takke nei - og deretter takke ja da den vennlige sjefen ringte igjen dagen etter og lurte på om en deltidsvariant av stillingen - med hjemmekontor nårsomhelst.. kunne være aktuelt. Så startet den nye tilværelsen med jobb "i byen" og til og med fast lønn og sånn - og jammen var det en stund siden underveisdamen hadde hatt det slik. Litt av hvert å venne seg til.

Snart har dette året gått - og da er engasjementet mitt over. Utredningen skrives - og den blir nok ferdig  - og så pakker vi sammen kontoret og takker for oss.

I mens er det intenst arbeid. 70 % lønn - og flere prosenter i faktiske arbeidstimer. Jeg skriver og følger opp sak etter sak.
Og i bakhodet ruller en liten evaluering. Hvordan har dette året vært? Hva har det gitt meg? Hva vil jeg føre videre - hva vil jeg endre? For det kommer jo en ny januar med blanke ark og ferdig jobb og nye muligheter - hva vil jeg da?

Jeg har jo vært vant til å ha et løsere forhold til arbeidslivet enn mange. Før barna kom hadde jeg intense mer-enn-fulltidsjobber. Etter at barna kom har jeg jobbet mer stykkevis og delt - vi har delt permisjoner og hjemme-borte-tid på ymse måter mellom de to voksne i familien - jeg har skrevet en doktorgrad hjemme mellom lego og klesvask og tre unger - jeg har jobbet hjemmebasert som frilansskribent og veileder - og nå altså snart et år fullført med en ordentlig arbeidsgiver og timeføring og reiseregningsskjemaer og frister og møter... Hva så?

• Det har vært sunt å komme ut i verden. Være pent kledd. Reise på jobb. Spise lunsj med andre voksne. Ha jobbmøter og møte verden. Få gode tilbakemeldinger på hardt arbeid. Det var på tide.

• Nyorganiseringen i heimen har gjort hjemmearbeidsfordelingen bedre mellom oss voksne. Også på tide.

• De periodene da hjemmekontordager for de voksne og faste rutiner for handling, vasking osv fungerer - da går det bra. Denne høsten har vært det motsatte - hjemmekontordager koker bort og det blir adhoc-løsninger altfor ofte. Det liker jeg ikke.

• Jeg lengter faktisk hjem. Jeg savner hjemmebaserte hverdager - skrive egne tekster mens vaskemaskina går eller brøddeigen hever, stabiliteten rundt å være her ved pc-en med en tekopp når ungene kommer fra skolen, nærheten og det å ihvertfall nesten ha oversikten - og i blant være ajour med det her hjemme. (Dette er selvfølgelig helt håpløst å si - en skal jo liksom i feminismens navn bare la det skure og le av det - men jeg synes rett og slett det er slitsomt når alt blir adhoc og på halv tolv og jeg løper for å rekke alt. Jeg vil gjerne ha et levende og sprudlende mylder i livet mitt - men ikke heseblesende kaos.)
• Jeg er god til å analysere og skrive. Men jeg trenger også mer håndfaste arbeidsoppgaver. Jeg lengter etter strikketøy og symaskin - og synes det er flott å sjaue med utearbeid eller malerkost på sommerhuset. Det må til. Og når jobben blir for hektisk - og kveldsarbeidsøktene for mange - så blir det altfor lite strikking. 

Dette er en ganske privat evaluering. Den er ikke normerende for noen andre. Denne lille teksten gir ingen signaler om hvordan andre burde innrette seg. Jeg vet ikke engang om den gir meg noen signaler om hvordan jeg burde innrette meg. Men jeg kan prøve å hente ut noe lærdom av dette - noen signaler for en ny januar og en ny tid:

- jeg verdsetter høyt den hjemmebaserte tilværelsen - den tilstedeværelsen og nærheten det innebærer - kanskje jeg burde ordne meg en virksomhet der en del dager kan være hjemmebasert
- jeg trenger påfyll utenfra, møte flere enn de lokale hundelufterene og andre foreldre som følger barn... - jeg bør ordne meg en jobb der jeg møter folk og krav utenfra
- hverdagsrytmer er bra. Vi greier de krevende dagene bedre når det er en grunnrytme som fungerer - det skal vi velge og det skal vi gjennomføre
- god fordeling mellom de voksne her på hjemmebane må videreføres uansett jobbstatus (Dette slår mannen i huset fast) - det klarer vi

Men kan jeg klare å lage meg en skrivejobb der jeg også kan være en god del hjemme - tør jeg satse på noe selv? Eller skal jeg prøve å utvikle noe av mine praktiske ferdigheter og interesser "til noe". Eller en kombinasjon...
For jeg ser meg vel ikke om etter en videre departementsjobb, gjør jeg vel? Eller?

mer tid?

Aftenposten skrev i helga en litt merkelig artikkel om at folk bruker mer tid på barna sine enn før - og kombinert med at barn fyker rundt på flere organiserte aktiviteter enn før, så handler denne mer-bruken av tid "på barn" visstnok i stor grad på kjøring og henting og kaballogistikk for å få all transporten til å gå opp. Og så får vi debatten om den organiserte barndommen igjen - og Stein Erik Ulvund forteller oss at det må være grenser for aktivisering.

Ja. Det er klart. Det må være grenser. Det er plenty av tilbud - da må en også mestre å si "nei". Mange ganger tenker jeg at det blir langt mer å si "nei" til for dagens foreldre enn den gang vi selv var små. Og det får vi værsågod mestre. Her i vår overflod og vårt overorganiserte verdenshjørne må det være et sentralt ansvar for oss alle å velge og prioritere. Og dermed si "nei". Ungene våre har godt av det.

Det tar tid å være menneske. En barndom skal ikke bare organiseres - den skal leves. Det tar tid å være et lite menneske som skal finne ut av verden og seg selv, bygge lego og huske og blåse såpebobler og lese Ronja Røverdatter eller rote litt og mye og stå på hodet i sofaen og plystre en ny sang. Skole og lekser og organiserte aktiviteter tar sin tid - hjemlige plikter tar sin - men det må være tid igjen. Tid til det som ikke er planlagt - til det som kan bli og være et liv, en identitet, en utforsking av livet.Tid som er åpen - som kan brukes til noe en ennå ikke vet hva er. Barn er nye mennesker. De må få leve livet "på nytt" - uten at alt er fastlagt på forhånd.

Og da blir det ikke "mer tid på barn" - men mer tid med barna. Med. Vi er sammen. Også uten program, i hvertfall uten noe mer program enn det som gir seg av et konkret dagligliv. Og da myldrer ideene og skravla går og den som trenger litt fred og ro kan gå i sitt hjørne og de som vil ha action og store diskusjoner griper sjansen til det og noen vil lage noe og noen vil ikke og noen vasker opp - og alle får gå noen skritt og tenke noen nye tanker i livet sitt. Fordi ikke alt var planlagt og i boks lenge før vi sto opp.


(Bildet: Veldig uorganisert, men høyst etterspurt fotballspilling med minstemann. Obligatorisk daglig, på linje med mat og vann for ham...)