skifte ut frustrasjonene!

Jeg har aldri trodd på en problemfri eller frustrasjonsfri tilværelse. Snarere tvert i mot - jeg tok livet tungt og alvorlig som barn og så klart for meg at voksenlivet kom til å bli krevende og hardt. (Det ble det også - men det ble også mye annet - og heldigvis hjelper det å ha blitt voksen på veien.)

Som tjueåring bodde jeg en høst i en familie i et annet europeisk land, og husker utbruddene fra fruen i huset over at jeg ikke ville klage mer - for eksempel over høstværet eller andre daglige frustrasjoner. Selv tror jeg hun trengte disse daglige frustrasjonsutbruddene, for å renske opp - og hun var oppgitt på at jeg ikke deltok i dette. Jeg kunne jo ikke gå ut i livet og ikke etterspørre mer, kreve mer - rett og slett jeg burde klage mer og kreve mer. Mine forsøk på å forklare - på et fremmed språk - at jeg så annerledes på det, at jeg regnet med et liv med ups and downs, at jeg ikke ville klage på daglige småting (som vær), at jeg mente at et normalt - også et normalt godt liv - slett ikke kan kreves å være friksjonsfritt og frustrasjonsfritt - men derimot levende og varierende.... - det falt vel litt på stengrunn.

Men jeg husker denne samtalen fortsatt. Som jeg husker andres utbrudd over at jeg ikke klaget mer over søvnløse netter da ungene var små.

Kanskje har folk trodd at livet har vært lett. Fordi jeg ikke klager.
Jeg tror ingen "ekte liv" er lette. Folk har så mangt å slite med. Jeg har mitt. Noe kan jeg gjøre noe med. Noe  er slik det er, jeg må bare finne måter å håndtere det på.

Klaging kan være nyttig hvis det innebærer et fokus. En ser at her - her - er det rett og slett et problem. Dette må vi gjøre noe med. Hva kan vi gjøre? Et fokus som gjør at en kan finne tiltak og kanskje redusere frustrasjonene. Det er fruktbart og nyttig.

Klaging kan også være et spørsmål om hjelp, en bønn om å bli sett, få trøst, noen som kan ordne noe, i hvertfall gi deg en kopp te mens du gråter. Det er ikke alt en kan gjøre noe med. Noen ganger må vi bare få trøst.

Men klaging som ren evighetssurving over at livet går sin gang med gråvær og regninger og for lite søvn - det er ikke min greie. Greit det.

Vi er ikke alltid offensive og klarer ikke alltid løse problemer som vi burde ordne opp i. Det kan være en av problemene i seg selv. Kreftene til å ordne opp mangler rett og slett.

Men over tid må vi kjenne etter. Hvis det føles feil. Rytmen i livet kjennes feil. De samme frustrasjonene går igjen og igjen. Vi er sliten og lei oss over de samme tingene. De samme tingene kjennes feil.

Da må vi prøve å skifte. Skifte frustrasjoner. Rett og slett. Ta noen valg. Gjør noe annet. Ikke fordi det da blir frustrasjonsfritt og enkelt og ikke noe mer å klage på. Men for å ikke sitte fast. Bytte ut frustrasjonene. Sirkulere. Komme videre.

Tror det snart er tid for det her i huset i hvertfall.
Ha en fin høstdag!!

Bildet er fra en fin sommerdag. Ungene og jeg vandrer i den fantastiske parken ved Herregårdsmuseet på Gammel Estrup - i vårt sommer-Danmark (Pappakjæresten er jo også med - han er bak kameraet...)