For jeg hadde jo sikkert ikke verken skjønt det eller erfart det, mente denne nabomammaen... - for jeg gjorde vel ikke noe særlig nummer ut av det (at jeg var oppe utallige ganger hver natt, av ulike grunner, med ulike barn - alt det der.., altså jeg heiv meg ikke inn i klagesangene om hvor trøtt jeg var og hvor masete det var osv....) Saken var jo at jeg sov langt under hva som "går" i 6-7 år. Veldig langt under. Jeg gruet meg til å legge meg. Jaja. Det er det mange som gjør.
Det var to hovedting jeg gjorde - eller rettere sagt tenkte - for å håndtere dette.
(For - det må en jo gjøre. Utfordringer - og verre enn nattevandringer og nattevåk - kommer her i livet - en må håndtere det på en eller annen måte. Hyle og klage. Blogge. Stikke av. Eller noget annet...)
Det ene var at jeg bestemte meg for at natt var natt og dag var dag. Og at dagen begynte klokka seks. Etter klokka seks ville jeg ha en bra dag, selv om natta hadde vært hinsides. Jeg ville ikke miste dagene mine også. Om dagen er det ok å stå opp og være våken - og så får en bare gjøre noe bra. Som en orker. Men jeg orket ikke bruke dagene mine på å klage over natta. Det fikk jammen holde at jeg mistet nettene mine.
Og det andre var at jeg var veldig veldig sikker på at jeg var takknemlig for totalsituasjonen. At jeg faktisk hadde noen som trengte meg. At en er faktisk foreldre om natta også. At ingen har noen garanti for fredelige netter når en har babyer og småtasser. Det er faktisk ganske krevende å være et bittelite barn når nettene blir lange også. Og de er forskjellige. Det er ikke alltid så lett. Det er lov. Det er greit.
Dette er ikke et innlegg i noen sovedebatt. Jeg trenger altså ikke noen råd om hvordan man får barn til å sove. Jeg vet mye om det og mye om andre ting og at det ikke alltid er enkle oppskrifter. Dessuten kan jeg nå glede meg til å sove - det er nye tider.
Samtidig er det også nye tider med nye utfordringer. Andre ting som er krevende. Som ikke bare kan løses av å plukke en liten opp og holde rundt ham. Det skal håndteres det også. Ikke nødvendigvis med å klage. Kanskje med å finne måter å tenke på som gjør det uutholdelige mer utholdelig. Eller det krevende mer levelig. Eller noe sånt.
Dette er vel et innlegg i klageblogg- versus idyllblogg-debatten. At alternativet til naiv idyll (som jeg forøvrig mener må være helt lov) - ikke trenger å være klaging. Vi trenger å håndtere livet også. Det er ikke naivt (som denne nabodama mente at jeg var) - det kan for noen av oss være nødvendig. Kanskje kan det være godt å lese om også.
(Bildene - noe annet å være takknemlig for - eplehøsten!)
Jeg kjenner meg igjen. Noen ganger er det bedre at noen synes jeg er en idiot, enn at de får vite hva jeg mener. Når folk klager setter jeg noen ganger opp ett litt naivt blikk, og et sånt Mona Lisa smil, som om jeg ikke følger med på hva folk sier. Jeg gjør det altså. Det kan kanskje virke som juging. Kanskje er det det også. Det forbeholder jeg meg retten til. Å bedrive litt naivitetsjuging.
SvarSlettGod mandag morgen til deg Underveis! Så koselig at du fant bloggen min!
Ellen
Fint og klokt innlegg. Jeg tenker at det er nettopp dette som gjør din blogg leseverdig for meg. Det at du er ærlig om livet og utfordringene det gir, uten at du klager. Jeg skulle ønske flere var ærlige om at livet kan ære utfordrende uten at det behøver klages om. Mer en realitetsorientering liksom. Jeg tror at det at noen sier at det er slik det er og at det er helt normalt, også er en slags trøst når livet stormer litt. At noen har gått veien før en og kan være med å peke på viktige fokuspunkt når det er vanskelig å se klart, det tror jeg er viktig og bra.
SvarSlettSånn tenker jeg litt også - at det å snakke om at ting er vanlig, og til å leve med - selv om det er strevsomt og vanskelig og vondt og noen ganger helt forferdelig.... (og da sikter jeg til helt andre ting enn friske unger som våkner om natta...) - det er nå også en slags solidaritet og støtte her i verden.
SlettSå godt skrevet. Er enig med deg, men av og til flyter begeret over og man må få lov å klage litt. Når man etter seks måneder ikke har hatt mer enn 1 1/2 time sammenhengende søvn så mener jeg at man har lov til å klage, eller aller helst søke hjelp, for det er faktisk farlig å få alt for lite søvn over lang tid. Men generell klaging fordi småbarn sover lite er bare dumt, for som du sier så er man mamma også på natta og om få år savner vi det å ligge med en liten tass i armene som bare trenger akkurat oss for å ha det bra.
SvarSlettJeg tenker jo at det er lov å klage. Det er klart. Noen ganger trenger vi bare å hyle ut - noen ganger trenger vi å gjøre det klart for andre at dette går ikke (og jeg trenger hjelp... slik du sier) - og noen ganger er det viktig å si/klage høyt for å gjøre det klart for oss selv at dette er en uholdbar situasjon. Så kan vi kanskje gjøre noe med det.
SlettMen det må også være lov å velge noe annet enn å klage. Det er vel mitt poeng her. At det er flere måter å håndtere utfordringer og problemer på. Noen ganger må vi leve med at livet er krevende - og allikevel prøve å se at det kan være godt...
Enig! Generell klaging er i bunn og grunn bare energitappende, for deg sjøl og for de som skal høre på. Men er problemet vedvarende er jeg enig med Laila. Søk hjelp!
SvarSlettJeg har vært heldig og har stort sett hatt barn som har sovet godt, også på natta. Unntaket var minstemann, som sov lettere og som var generelt uroligere. Det gikk seg til det, også, men i en periode var det litt.. tøft. Kan være jeg klagde litt da ;-)
Av og til gjør det så forbanna godt å klage litt ;)
SvarSlettJa - noen ganger må en skikkelig få sagt det som en trenger å få ut. Virkelig enig. Men jeg hadde ikke orket å holde på med det hele tida, ikke sant - da hadde jeg knekt sammen....
SvarSlettSant så sant, og sånn ærlig talt så finner jeg blogging om hva andre kan, og ikke kan, blogge om ganske så meningsløst. Flott at folk ytrer seg og enkelte ytrer seg bedre enn andre, men det å skulle ønske å diktere hva andre igjen kan ytre seg om.... Aiai! Blir bare surr og rot av slikt.
SlettHar ikke engasjert meg så mye i debatten og kjenner at jeg heller ikke orker å finne det store engasjementet heller.
Puh! Der fikk også jeg klagd litt! ;)
hehe, vær velkommen med litt klaging - egentlig er jeg jo litt enig. Det er så mye der ute - og det er så mye annet i verden som er verre eller som provoserer eller plager meg mer enn andres blogger. Så egentlig burde jeg holde meg unna de debattene - og bare drive med mitt. Men så har jeg jo noe jeg vil si også, da... Og så grubler jeg jo til tider over min egen bloggeidentitet også - og håndterer grublingen med litt skriving
SlettHar lest bloggen din en stund, men dette er første gang jeg legger igjen en kommentar. Jeg blir så glad hver gang jeg ser at du har lagt ut en ny tekst! Jeg liker bloggen din så godt. Du formulerer tanker jeg ikke klarer å sette ord på selv, og gir meg nye vinkler og ideer. Tusen takk for det du deler!
SvarSlettE
Hei - så fint. Da skriver jeg vel videre da :-)
SlettDet rare er jo at vi så inderlig ønsker oss disse ungene, og så er man liksom ikke helt vel bevart hvis man ikke klager...
SvarSlettIkke du altså ( og jeg er er helt enig i det du skriver) men det har på en måte utviklet seg i den retning at vi skal være litt så der ironisk sytete over alt som ikke ble akkurat slik vi hadde tenkt det skulle bli. Og da blir det jo enda verre, for jo mer negative vi er jo mer negativitet blir det rundt oss.
Ironi kan være festlig. Og jeg forstår den "solidariteten" som på en måte kan ligge rundt felles klaging -jf all klaging over været osv. Men jeg orker bare ikke være med på det selv - når det gjelder menneskene mine eller forhold som jeg ikke kan ordne opp i, jf værproblematikken f.eks.. Og i forhold til barn, så synes jeg det er ganske dårlig gjort å møte dem med ironisk omtale. Jeg husker et spørsmål på helsestasjonen til en ettårskontroll - "Er han et slitsomt barn?". Håpløst spørsmål - en ettåring er et barn og noen ganger er han sliten og noen ganger er jeg sliten - eller vi "sliter med noe" - men vi lever sammen og jeg har ikke noe mer rett til å betegne en ettåring som "slitsom" enn han har til å kalle meg det samme.
SlettHelt enig i at ironi er festlig, på riktig tidspunkt. Det jeg mener er at vi liksom skal distansere oss fra "disse ungene" og være misfornøyde. Da mister vi så mye av gleden.
SlettOg angående spørsmål fra helsestasjonen - hva er det for en vinkling? Burde de ikke heller valgt en annen innfallsvinkel? Vi skrev soveliste for eldstemann som ikke sov veldig mye, og da jeg kom til helsesøster med dette kikket hun på det og sa : "ja, det er jo ikke så mye, men det er bedre enn mange". Selvsagt ikke det jeg ville høre, men kanskje akkurat det jeg trengte for på et blunk var klagepunkt nr 1 eliminert til en del av det å være småbarnsmor.
Det hørtes ut som en klok helsesøster. Alt kan ikke framstilles som et "problem". - Og den "objektgjøringen" av unger som ligger i ironi og "utenfraomtale" det er jeg veldig mot. Helt enig med deg!
SlettEr så sant det du skriver. Klaging er liksom blitt et parameter på hvor ille du har det. Vi har utfordringer i hverdagen, i alle situasjoner, som ikke vises så godt. Vi har valgt å klage minst mulig, det trekker oss bare ned. Likevel hadde det vært fint om noen hadde spurt om de skulle hjelpe oss litt, sånn uten å forvente litt hjertesmertestorytelling i retur ;-)
SvarSlettÅja. Det kjenner jeg igjen. Og det blir verre når en slik målestokk blir satt i system - for eksempel i helse-og-hjelpevesenet. Altså at så lenge du står på beina og ikke hyler og skriker og knekker sammen, så trenger du (eller barnet ditt) liksom ikke hjelp. At en må knekke samme og gi opp for å få hjelp. Og da er det noen av oss som "aldri" får hjelp... - for vi gir ikke opp, i hverfall ikke når det gjelder ungene våre...
SlettHei!
SvarSlettDenne bloggen likte jeg!
Det tok meg 2 1/2 år og to barn å komme til konklusjonen at å håpe og vente på neste morgen jeg kan "sove ut" gjør meg bare mer sliten enn uthvilt. . Så her har det vært morgen kl seks de siste seks år og det var først da jeg sluttet å håpe på "å sove meg uthvilt" jeg fikk litt mer overskudd. . Merkelig nok!
Takk for at du deler! Er så godt med alternativer til klaging (selv om det absolutt er lov!!!) og perfekt idyll (selv om de fleste av oss vel forstår at det helt sikkert er grums under overflaten det også?)
I det hele tatt er jeg glad for hver eneste blogg "som er seg selv" og ikke prøver så alt for hardt å passe inn i det siste dagers mammabloggdebatt ser ut til å skulle "finne en fasit på". . Så kan man velge da, (etter dagsformen?) om man orket å gå inn i "et perfekt hjem" og hente litt inspirasjon, eller om man heller trenger litt gjenkjennelse på at andre også har tøffe dager, men finner en måte å håndtere dem på. Takk igjen! :-)
Og beklager sikkert alt for lang kommentar... Den et vel bare et tegn på at jeg kommer til å følge bloggen din. :-)
Hei - så fint! Skriv gjerne lange kommentarer - det er jo flott! :-)
SvarSlett