Ja - hvem har sagt deg....

Det ble prat om slitsomme unger rundt kantinebordet. Unger som bråker. Unger med bokstavdiagnoser. Unger som skriker rett ut på gata. Noen mente at det kan jo ikke foreldrene orke. At det er umulig.

Slik jeg kjenner foreldre, så orker de. Det er deres egne unger. En går alle de skrittene en må, tar de løftene som må til. Hjelp er viktig, bli sett, få støtte. Men med egne unger, er det ikke et alternativ å "ikke orke". 

Det er ingen garantier med mennesker. Det er ingen bytterett på barn. Livet er sårbart. Hva med det barnet som får kreft - skal foreldrene orke det? Selvfølgelig, langt langt forbi grensene for hva som går. Det er ingen som spør deg hva du orker. Det ingen garantier for smertefrie, lytefrie, diagnosefrie liv. Det samme gjelder andre ting som rammer barnet ditt. Du bærer det. Det er ingen alternativer.

Men det gjelder også i det dagligdagse. I livet uten diagnoser. I nattevåkingen med en baby som må bæres og bæres. Det er ditt barn - her og nå. Det er ikke spørsmål om hva du orker - men hvilke løsninger du kan finne for ditt barn. Det er bekymringen for det redde barnet med alle marerittene. Det er alle oppkastnettene. Det er den velsignede trassen fra sterke, friske barn som greier seg bra. (For alle som har hatt alvorligere ting å bekymre seg for - så kan det være gjenkjennelig den følelsen over hvor godt det er å ha et barn som utvikler seg slik det skal - og har krefter og helse til å være trassig og skrike fra seg - eller hvor godt det er at det eneste som skal til i en nattestund er litt bæring og trøst, ikke årevis med kamp for et bedre liv.)

Vi skal gjøre alt vi kan for å løse problemer. Barn og foreldre skal få hjelp. Men ingen kan love deg et liv eller et barn uten utfordringer, smerte og problemer...

Så lenge skuta kan gå så lenge hjerte kan slå

Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå

Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå

Og det finns mange som aldri et lysglimt kan nå

Og hvem har sagt deg at du kom til verden

For å få solskinn og lykke på ferden

At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands

Å ta en kyss eller to, i en yrende dans

Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn

Og at livet skal holde hva det lover

Og hvem har sagt at det beste som står på menyen

Skal bli ditt til seilasen er over?