Jeg får tekstmelding om at han snart skal lette, forsinket flyavgang på grunn av snø på Gardermoen. Vi gleder oss alle. Pappakjæresten har vært langt avgårde hele uka - på kurs i langt mer sol og varme enn her hos oss. Nå er det fire timers flytur - og så litt mer reising med tog og bane - så er han hjemme. I god tid til farsdag.
Hverdagskabalen med tre barn alene og stort leveringspress på jobb går jo bra - men det går jo i ett. Den dagen som ikke skulle være hjemmekontordag endte med syke barn og hjemme den også. Vi holder sammen og hjelper hverandre. Vi kjenner hverandre og livet vårt. Noen aktiviteter utgår når det bare er en voksen til å følge. Det går bra. Vi trenger egentlig den ekstra tida hjemme nå i november Alle er slitne. Jeg tenker ekstra grundig gjennom kabalene - og det blir seine kvelder for å få skrevet ferdig tekst den dagen også - etter nattasang og brødbakst og klesvask.
Noen har dette som hverdag hver dag. Alene med barn og ansvar. Det slår meg hver gang jeg som alene voksen låser døra og tar kveldsrunden alene, bærer ved, dekker på til frokost, henter opp brød fra fryseren, ser om ungene, brer over, legger fram, rydder opp - jeg ser at hverdagen greier jeg, men hva med å være virkelig alene om å ta beslutningene, ansvaret, planleggingen, prioriteringene
- alene voksen om å lage hele dette livet?? Hver dag. Tanken gjør meg jo redd. Og takknemlig.
Vi savner ham som er borte - og gleder oss nå. Lillebror har ekstra mange koser klare. Vi andre også.
Jeg tenker på det jeg også, alt alene hele tiden. Det må være veldig tøft!
SvarSlettPS: God helg!
SvarSlettDet slår meg også.. Dette med beslutninger og valg, helt alene. Takk for et godt og reflektert innlegg, som gjorde meg både tankefull og takknemlig. God helg!
SvarSlettJa, også full av respekt da.
SvarSlettDette har jeg også tenkt mye på. For beslutninger og valg er noe av det vanskeligste - alt vi gjør får jo konsekvenser. Og her velger vi ikke bare for oss selv, men for barna våre og deres framtid. Skremmende.
SvarSlettI tillegg har jeg tenkt mye på det å være alene om sorger og gleder. Sorger og nedturer er kanskje mest åpenbart at det er vanskelig å være alene om, men tenk å være alene om alle hverdagsgledene. Alle de små øyeblikkene med glitter på, som virkelig gjør det givende å være mamma og pappa... De første smilene fra babyen, små seire (oj, hun rulla rundt, SÅ du det??), gullkorn fra barnemunn
...observere søskenkjærligheten, de gode klemmene
SlettSe at barneoppdragelsen man er sammen om bærer frukter. Delt lykke er dobbel lykke, det er virkelig noe sant i dette.
SvarSlett(Og beklager at det kommer i flere innlegg, ipaden er ikke alltid helt enig i at jeg skal skrive svar på innlegg...)
Hei,
SvarSlettLeste et dikt at Hans Børli i dag, og da tenkte jeg på deg! :o) Du har kanskje lest det før, men jeg sender en link til bloggen min, hvor jeg skrev ned dette diktet i dag, i tilfelle du ikke har lest det før: http://camulen.blogspot.no/2012/11/velsignet-vre.html
God søndag til deg og dine!