ja eller nei til kos?

Jeg fikk en interessant kommentar på sist blogginnlegg. Kommentaren kobler kos opp mot forbrukskulturen og fremmer en kritikk mot at alt skal være kos. For eksempel omtrent på denne tida...

Dette har jeg tenkt mye på i dag. For jeg lever daglig med en uro og skepsis i forhold til den forbrukskulturen jeg også ser rundt meg - og også i mitt eget liv. Og jeg forsøker å finne veier i livet som er i samsvar med den  skepsisen jeg har. Men disse veiene og denne skepsisen rammer ikke "kosens" plass i livet mitt. Det som er koselig, det vi koser oss med, det som representerer kos her i huset er i all hovedsak helt andre aktiviteter og  situasjoner enn det som er koblet til forbruk og forbrukskultur. For meg er dette en motvekt, et holdepunkt, noe som viser meg at vi har noe annet å holde oss fast i enn forbruk og mediestyrt underholdning. For den opppveksten mine tre barn skal ha - og for det familielivet vi fem her i huset søker - så er det rett og slett noe annet som er basis. Det er sang som samler oss til måltidene. Det er lys som tennes når det skumrer. Det er høytlesning til kveldsmaten. Det er frukt og søskensamling om leksene ved kjøkkenbordet hver ettermiddag mens middagen lages. Det er spillkvelder og juleverksteder. Det er to voksne og en kanne te og et strikketøy. Det er når Lillebror drar igang en runde med "20-spørsmål" til lørdagspizzaen. Det er nysnø og en lykt på trappa til den som kommer seint hjem. Det er tre barn med hver sin bok i Storebrors seng en lørdag morgen. Det er de uendelige helgemorgenene. Det er turene våre- året rundt - det er bålene vi tenner, badeplassene, de kjente utfluktene. Og det er minnene og forventningene og ritualene knyttet til alle livets spesielle dager, måter vi pynter på, ting vi gjør, noe godt vi gleder oss til - til jul og nyttår, søttendemai og sankthans, alle bursdagene, første skoledagene. Og mye mer. 

Livet er selvfølgelig mye mer enn kos. Livet innebærer krav og plikt og nødvendighet. Det vet vi alle og dette er også gode holdepunkter for livet. Når presset fra verden omkring blir for stort - så kan jeg kjenne på det gode ved at jeg har praktiske og nødvendige arbeidsoppgaver i et hjem - oppgaver som inngår i en evig rundgang, alltid nye måltider, ny vask, ny runde med dagens rutiner. Jeg trengs. Jeg hører til. Jeg er ikke en tilfeldig forbipasserende. Jeg kan la kveldsradioen gå mens jeg vasker opp og rydder - og lysene brenner i vinduskarmen - og plikten og rutinene blir en del av min kveldskos, i mitt eget hjem. Noe jeg må - og noe som er trygt - og koselig.

Vi lever i et hjørne av verden sterkt preget av en forbrukskultur. Jeg er helt enig i det. Men motvekten mot dette er ikke bare å holde ut, tenke tunge tanker og unngå kos. Motvekten er - blant annet - å finne ro og rytme og trygghet i nødvendig praktisk arbeid, - og å finne det gode (kall det kos om du vil) som er knyttet til fellesskap, nærhet, opplevelser, kultur, ritualer - eller tente lys.

Vi finner alle vår egen vei. Jeg føler ikke at min kos - eller den kosen og barndomshjemstryggheten jeg ønsker å gi mine barn - er truet av noen kritikk eller at den stimulerer et forbrukssamfunn som jeg gjerne kritiserer selv. Jeg føler meg ganske trygg på at dette - det gode og trygge - i den grad jeg kan bidra til å skape og videreføre dette i livet til mine nærmeste - det bidrar med en liten dråpe av det gode i en vanskelig nok verden.