et skrivested i virkeligheten

Jeg startet denne bloggen i mai 2010. Jeg savnet et skrivested - et fristed for min egen skriving. På den tiden satt jeg med innspurt på et langvarig doktorgradsarbeid. Av ulike årsaker foregikk min innspurt i all hovedsak i en krok av stua, på et rotete skatoll, med legobygging rundt beina. Det gikk. Det krevde fokus og innsats. Og jeg savnet et sted å skrive der jeg ikke trengte å være nøye med fotnotene. Der jeg kunne skrive raskt og fritt. Der jeg også kunne være den barbeinte jenta i blomstrete skjørt, trebarnsmammaen, hagedama, lagedama, bakedama og den engasjerte samfunnsborgeren.

Det jeg hadde sett av blogger hadde i stor grad vært slike "hvite interiørblogger med rustikke lysestaker", eventuelt småpludrende mammablogger med bilder av enhver body og strømpebukse som matcher på en liten en... Hvordan kunne jeg matche  noe slikt - hvordan kunne jeg finne min plass i et slikt skrivemiljø? Det holdt meg tilbake lenge.
Så fant jeg andre blogger, andre skribenter - som inspirerte - og som skrev og formidlet på måter jeg kunne kjenne meg igjen i. Og jeg hoppet i det og begynte.

Bloggen har blitt et slikt skrivefristed. Når jeg blar igjennom mine egne tekster gjennom to og et halvt år kjenner jeg meg selv igjen - på temavalg og vinklinger og språklig tone. Dette er mitt sted. Jeg skriver i vei. Og gleder meg stort over å også bli lest og kommentert.

I blant er det tunge tider og jeg ser verken hvor jeg skal hente tid eller inspirasjon til å fylle en bloggpost. Noen dager når tåka henger tungt over meg, vet jeg nesten ikke hva jeg skal kunne ha å gi som kan gjøre bloggen "god". Det som alltid virker da, er å gi meg selv oppgaven å skrive en takknemlighetstekst. Det har blitt noen av dem etterhvert. Det er godt å liste opp og gi meg selv sjansen til å fokusere på det jeg har å takke for, det som gjør godt og er godt rundt meg. Det gjør det lettere å mestre livet og utfordringene. Gå videre inn i dagen. Ta fatt. Være realistisk.

Slik ønsker jeg totalt sett at bloggen skal være. Et sted å hente krefter - både for meg og lesere. Ikke en oppsamling av min slitenhet og mine klager. Men heller ikke et naivt, overidylliserende og verdensfjernt sted. Dette er midt i virkeligheten - og den er krevende. Sånn er livet. Det må vi gå inn i og leve med. Slik vil jeg at skrivingen min også skal være.


(Bildet er fra et vanskjøttet sommerhus fullt av utfordringer og bekymringer, men også med solskinnsflekker på et hundreogtjue år gammelt gulv som er skrellet ned og skrubbet. Kanskje vi får skikk på dette...)