Rett før jul i fjor kom en telefon fra et departement og en vennlig ekspedisjonssjef tilbød meg en spennende utredningsjobb for ett år. Jeg endte med å først takke nei - og deretter takke ja da den vennlige sjefen ringte igjen dagen etter og lurte på om en deltidsvariant av stillingen - med hjemmekontor nårsomhelst.. kunne være aktuelt. Så startet den nye tilværelsen med jobb "i byen" og til og med fast lønn og sånn - og jammen var det en stund siden underveisdamen hadde hatt det slik. Litt av hvert å venne seg til.
Snart har dette året gått - og da er engasjementet mitt over. Utredningen skrives - og den blir nok ferdig - og så pakker vi sammen kontoret og takker for oss.
I mens er det intenst arbeid. 70 % lønn - og flere prosenter i faktiske arbeidstimer. Jeg skriver og følger opp sak etter sak.
Og i bakhodet ruller en liten evaluering. Hvordan har dette året vært? Hva har det gitt meg? Hva vil jeg føre videre - hva vil jeg endre? For det kommer jo en ny januar med blanke ark og ferdig jobb og nye muligheter - hva vil jeg da?
Jeg har jo vært vant til å ha et løsere forhold til arbeidslivet enn mange. Før barna kom hadde jeg intense mer-enn-fulltidsjobber. Etter at barna kom har jeg jobbet mer stykkevis og delt - vi har delt permisjoner og hjemme-borte-tid på ymse måter mellom de to voksne i familien - jeg har skrevet en doktorgrad hjemme mellom lego og klesvask og tre unger - jeg har jobbet hjemmebasert som frilansskribent og veileder - og nå altså snart et år fullført med en ordentlig arbeidsgiver og timeføring og reiseregningsskjemaer og frister og møter... Hva så?
- Det har vært sunt å komme ut i verden. Være pent kledd. Reise på jobb. Spise lunsj med andre voksne. Ha jobbmøter og møte verden. Få gode tilbakemeldinger på hardt arbeid. Det var på tide.
- Nyorganiseringen i heimen har gjort hjemmearbeidsfordelingen bedre mellom oss voksne. Også på tide.
- De periodene da hjemmekontordager for de voksne og faste rutiner for handling, vasking osv fungerer - da går det bra. Denne høsten har vært det motsatte - hjemmekontordager koker bort og det blir adhoc-løsninger altfor ofte. Det liker jeg ikke.
- Jeg lengter faktisk hjem. Jeg savner hjemmebaserte hverdager - skrive egne tekster mens vaskemaskina går eller brøddeigen hever, stabiliteten rundt å være her ved pc-en med en tekopp når ungene kommer fra skolen, nærheten og det å ihvertfall nesten ha oversikten - og i blant være ajour med det her hjemme. (Dette er selvfølgelig helt håpløst å si - en skal jo liksom i feminismens navn bare la det skure og le av det - men jeg synes rett og slett det er slitsomt når alt blir adhoc og på halv tolv og jeg løper for å rekke alt. Jeg vil gjerne ha et levende og sprudlende mylder i livet mitt - men ikke heseblesende kaos.)
- Jeg er god til å analysere og skrive. Men jeg trenger også mer håndfaste arbeidsoppgaver. Jeg lengter etter strikketøy og symaskin - og synes det er flott å sjaue med utearbeid eller malerkost på sommerhuset. Det må til. Og når jobben blir for hektisk - og kveldsarbeidsøktene for mange - så blir det altfor lite strikking.
Dette er en ganske privat evaluering. Den er ikke normerende for noen andre. Denne lille teksten gir ingen signaler om hvordan andre burde innrette seg. Jeg vet ikke engang om den gir meg noen signaler om hvordan jeg burde innrette meg. Men jeg kan prøve å hente ut noe lærdom av dette - noen signaler for en ny januar og en ny tid:
- jeg verdsetter høyt den hjemmebaserte tilværelsen - den tilstedeværelsen og nærheten det innebærer - kanskje jeg burde ordne meg en virksomhet der en del dager kan være hjemmebasert
- jeg trenger påfyll utenfra, møte flere enn de lokale hundelufterene og andre foreldre som følger barn... - jeg bør ordne meg en jobb der jeg møter folk og krav utenfra
- hverdagsrytmer er bra. Vi greier de krevende dagene bedre når det er en grunnrytme som fungerer - det skal vi velge og det skal vi gjennomføre
- god fordeling mellom de voksne her på hjemmebane må videreføres uansett jobbstatus (Dette slår mannen i huset fast) - det klarer vi
Men kan jeg klare å lage meg en skrivejobb der jeg også kan være en god del hjemme - tør jeg satse på noe selv? Eller skal jeg prøve å utvikle noe av mine praktiske ferdigheter og interesser "til noe". Eller en kombinasjon...
For jeg ser meg vel ikke om etter en videre departementsjobb, gjør jeg vel? Eller?
Så lurt å ta en slik oppsummering.
SvarSlettSå deilig å ha en utdanning som gjør deg attraktiv for utfordrende oppdrag, og kanskje også som grunnlag for en mer hjemmebasert virksomhet.
Du har et godt poeng når du skriver at du/dere ønsker "et levende og sprudlende mylder" istedenfor "heseblesende kaos".
Takk for at du deler slike tanker! Jeg fører nok kontinuerlig - og mer eller mindre bevisst - en tilsvarende evaluering, og jeg føler god støtte i å lese dine underveisgrublerier. Det trengs. Vi omgir oss med normer som er ganske snevre, kanskje spesielt i her i dette landet som er såpass likestilt at vi nærmest føler oss forpliktet til å "benytte vår rett" til å jobbe mer eller mindre fulltid for penger. Forleden fant jeg noen interessante perspektiver fra USA i en lang artikkel av Debora Spar i The Daily Beast:
SvarSletthttp://www.thedailybeast.com/newsweek/2012/09/23/why-women-should-stop-trying-to-be-perfect.html?fb_action_ids=372387136171019&fb_action_types=og.likes&fb_ref=article&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582
Spesielt følgende avsnitt gjorde godt å lese:
Let me say what is often forbidden: women may differ from men in a whole range of important ways. In the aggregate, as research has shown, they may be less comfortable with outsize risk than men, and more inclined toward caution. They may be less directly confrontational, and slower to boast of their talents and successes. They may prize consensus over discord and favor personal relationships over hierarchical ones. Rather than wishing these differences away, or pretending they don’t exist, we need to analyze them, understand them, and then talk to one another about how best to create a world shaped by a diversity of styles and patterns; a world driven by women’s skills and interests and passions as much as by men’s.
Kjønnsforskjellene burde ikke være noe viktig poeng i seg selv, synes jeg, men å skape rom og tid for slikt som du setter så høyt her på bloggen tror jeg alle trenger - til og med selve store samfunnet.
Jeg har dager der jeg skulle ønske jeg bare kunne gå på jobb hver morgen og få en fast sum utbetalt hver måned, men de fleste dagene er jeg glad for at jeg kjører mitt eget løp hvor jeg er tilgjengelig for barna mine mesteparten av tiden etter de har kommet hjem fra skolen - og spesielt føles det riktig når freelancetilværelsen gir meg spennende faglige utfordringer uten å legge beslag på hele bevisstheten min gjennom lange dager.
Jeg vil helst ikke være ute i verden. Jeg er glad i kollegene mine og liker jobben min - den har alt jeg gikk og bad om da jeg var arbeidsledig - men den er ikke hjemme, og jeg får vondt av å dra hjemmefra hver dag. Det føles nesten naturstridig, i hvert fall fremmedgjørende. Men jeg vet ikke hva annet jeg skulle gjort for penger enn det jeg gjør.
SvarSlettUff - det der høres ikke godt ut. Kan du finne noe du kan gjøre litt mer fleksibelt - litt hjemme og litt ute (det er godt å "øve seg litt på verden" også...)
SlettHehe, på sett og vis. Det har vært nyttig for meg å være ute i verden, for jeg er ikke lenger redd den. Da jeg skulle ut i jobb igjen etter studiene, var jeg så redd for alt jeg trodde jeg ikke ville klare, men så klarte jeg det og lærte samtidig at trivsel ikke alltid følger mestring. Men nå er det nok depping fra meg i kommentarfeltet dtt ;)
Slett