underveis og stykkevis og delt

- slik er livet ofte. Vi er jo på vei - men slett ikke i mål. Vi får gjort litt og ønsket så mye mer. Andre er sikkert mer fullkomne og perfekte og følger alle sine planer, ikke sant...?

Det er en rikdom å ha en fleksibel jobb, og ofte hjemmekontor og egenorganiserte dager. Men tida strekker jo ikke til allikevel. Familiemylderet tar over - pc-en skrus av - og må på igjen på kveldstid.  Jobbinga skjer i en stue der hybelkaniner og Aftenposten Junior kjemper om plassen under sofaen - her er en barnevev med et prosjekt underveis, her er nok av lego på gulvet til et eget lokalt legoland - og et tørkestativ fullt av rent tøy som koser seg i solskinnet foran den åpne verandadøra (og som sikkert blir ryddet vekk en dag eller natt).  Og mye mer.
Stykkevis og delt. Skritt for skritt. Noe i dag og noe i morgen. Vi kan sette oss med en tekopp og se barnetv sammen midt i rot og mylder - vi kan la oppvaska stå og gå ut i solskinnet og plukke epler - vi kan vaske i gangen en annen dag og det blir natt og ny morgen og nye sjanser hver dag.

Rett og slett underveis.

Det er behovet for å være litt raus med seg selv her i livet. Det er vägen som er mödan värd, som Karin Boye skriver. Vi får lov til være med - underveis. Så lenge det blir nye dager, er ikke målestokken at vi skal komme i mål - men at vi er underveis.