I dag har en familie her i området fått vite at de har mistet jenta si for alltid. En ungdom i nærmiljøet kommer aldri hjem mer. Hun ble funnet til slutt. Men hun er borte.
"Vi har dem bare til låns". Sier min kloke venninne. Dette som vi alle kjenner på kroppen - når vi våker, frykter, bekymrer oss for hvordan det skal gå de små vi får holde, stelle, støtte, låne - noen år.
Og jeg holder rundt mine - og slipper taket, lar dem vandre ut i verden - og tar i mot igjen.
Og det er sko og grus og sekker i hele gangen, og jeg kommer aldri til bunns i skittentøyet, og noen må danse midt i middagen og kan aldri sitte rolig - og takk og pris for det hele.
Så lenge jeg får lov til å ha dem til låns.
Det er så klokt og riktig. Og så feil. Så, så feil. Man vil ha barna sine bestandig. Til låns ja, men da vil jeg låne dem for alltid.
SvarSlettÅ, sånne klemmer mitt barn har fått når jeg opplever andre foreldre som ikke er så heldige at de har vimsete og rotete unger.
Så fortvilet man kan være i hverdagen over ting som ikke fungerer og grus i gangen og sengen og utilstrekkelighet...
Så heldige vi er som slipper å opppleve at dette plutselig og så altfor tidlig og så urettferdig forsvinner.