Navlestrengen tøyes gjennom årene. Vi venner oss til at de små har større og større handlingsradius og lengre tidsrom vekk fra oss. Det er riktig vei. De er små og store og skal ha sin trygge base - og erobre sin frihet til å leve sitt eget liv. Mene sjøl. Tenke sjøl. Ta ansvar. Komme hjem i tide. Ordne opp. Være trygge i en verden de skal bygge for ei framtid jeg ikke kan styre fullt ut.
Men det er ikke alltid lett å slippe fri. Omsorg og bekymring holder igjen. For vi slipper dem jo da også fri til muligheten til å ta dårlige beslutninger, komme for seint, gjøre egne feil og til og med bli redde og usikre der alene.
Alt til sin tid. Men når er den tida? Når er du klar, lille venn? Vi skal ikke holde deg igjen - men vi skal heller ikke dytte deg for fort avgårde. Balansegang, balansegang.
Det er ingen entydige svar. Men en må kjenne sitt eget barn, se at også søsken er forskjellige og takler nye utfordringer forskjellig. Og om nødvendig jobbe med å slippe tak i kontrollen og navlestrengen selv også...
Interessant tema som det sikkert finnes mange sterke meninger om :-) Jeg har tenkt mye i det siste på hvordan det er et paradoks at de fleste barn i dag tilbringer lange dager borte fra foreldrene fra de bare er babyer, samtidig som barndommen (og ungdomstida!) varer så mye lenger enn bare for en generasjon siden! På den ene siden vil ut si navlestrengen kuttes svært tidlig (ved å overlate omsorgen til fremmede) - på den andre siden synes jeg mange barn i dag holdes igjen på mange områder som gjør at de rett og slett blir litt forsinka i utviklingen av ansvarsfølelse og modenhet... Mine to gutter har ihvertfall vært ganske annerledes enn sine jevnaldrende når det gjelder ting som å tidlig smøre matpakke, ha eneansvar for gymtøy og lekser, kjøre med buss aleine til bibliotek og annet, selvbestemmelse over fritidsaktiviteter osv. De har nok også hatt (og har) en god del flere oppgaver her hjemme enn vennene, og hjelper til med det aller meste av husarbeide og barnepass - uten ukelønn, rett og slett fordi familien vår behøver innsatsen deres for å gå rundt. Nå er de 12 og snart 18 og svært modne unge menn, den eldste går 2. året på båtbyggerskole i Sverige og klarer seg selv i hverdagene! Andre 17-åringer jeg kjenner blir fortsatt kjørt til aktiviteter som foreldrene har bestemt at de skal drive med, og når jeg møter foreldrene er det mye snakk om hvor tidskrevende leksene er på videregående (sagt på en sånn måte at man skjønner at de henger over skuldra på ungdommen og sjekker at ting går riktig for seg!) Jeg er bare 36, men ærlig talt, det var da ikke SÅ ILLE da vi var barn?? :-D Hva tror du?
SvarSlettKlem fra KristinB
Dette er et tema som jeg synes er veldig spennende! Selv ble jeg gitt altfor mye ansvar som barn, og det ga meg psykiske vanskeligheter som voksen. Dette har jeg jobbet meg gjennom og lært mye av. Jeg er enig med Kristin over her at mange er altfor forsiktige med å la barn/ungdom ta ansvar for eget liv. Jeg tror mye av de beryktede tenåringsproblemene munner i at en behandler unge voksne som barn en "vet hva er best" for. Samtidig er jeg naturlig nok opptatt av balansen. Hos oss har vi hatt en gradvis utvikling av selvstendig ansvar. F.eks. sitt eget rom har jeg siden jenta mi var 7 år overlatt henne det hele og fulle ansvar for. Før det kranglet vi mye om roting, etter at jeg klarte å gi henne selvstendig ansvar for noe hun kunne godt, (og holdt meg helt unna å mene noe om) har det vært helt passe fint og ryddig der i årevis :-) Matpakka si har begge barna smurt selv helt fra skolestart, og de er stolte av det:-) Sånn har vi økt på med ansvar for egen person på mange områder, men alltid med full mulighet til å be om råd og hjelp på alle måter. Når det gjelder hjelp i huset har vi valgt hjelpsomme framfor pliktoppfyllende barn, og det fungerer utmerket for oss. Så nå når de går inn i ungdomstida tror jeg på å la de bestemme mest mulig over seg selv, men sette foten ned når det dreier seg om potensielt farlige ting. Sånt som - ring i nesa eller ikke har jeg ikke noe med, men tungepiercing er nei siden det er farlig, for å gi et enkelt eksempel. Men jeg har hatt stor nytte og glede av å lese Jesper Juuls "Ditt kompetente barn". Anbefales alle foreldre, uansett alder på barna!
SvarSlettDette føler vi nok ganske sterkt på de fleste av oss. Det er jo nettopp dette - i skjæringspunktet mellom å ha et enormt ansvar for et bittelite menneske som skal vokse fram - og til å gradvis stadig slippe tak i kontrollen. For dette lille mennesket skal være seg selv og leve sitt liv og gjøre sine feil selv. Men samtidig er foreldreansvaret der - for alltid. Ansvar uten kontroll er tøft å leve med og det er rett og slett sånn det må være. Jeg legger også mye vekt på at ungene skal lære seg å ta ansvar for å ordne opp i praktiske ting selv, tenke gjennom og planlegge selv og alt det der. Jeg er mye tilgjengelig - men ikke for å styre alt. Og så må de få ut i verden. Det er hardt - men må til....
SvarSlett