kvinner og jobb og sånn

Kvinnepanelet har lagt fram sin rapport.

I gårsdagens Aftenposten gir journalist Inger Anne Olsen sin kommentar til rapporten. Selve rapporten kan og bør diskuteres i stor grad. Nå vil jeg bare gi noen kommentarer til en liten bit av Inger Anne Olsens gjennomgang.

Inger Anne Olsen er en dyktig og reflektert journalist og kommer ofte med svært klargjørende og gode analyser og velplasserte kommenterer til saksforhold. Jeg heier ofte på det hun skriver.

I sin gjennomgang her prøver hun på en halv side å gå gjennom det meste av det Kvinnepanelet har sagt og skrevet. Det blir veldig kort om ganske mye... Men vi får i hvertfall et klart inntrykk av at IAO ikke er direkte imponert. Kvinnepanelet kommer tydeligvis med lite nytt. Lite ut over hva 70-talls kampen allerede kjempet for. I tillegg har jeg inntrykk av at hun etterlyser større innsikt i 70-tallets kvinnekamp fra Kvinnepanelets side. Kanskje det. Kanskje har ikke verden gått særlig videre. Kanskje må de samme kampene kjempes på nye måter. Da er det jo bra at det settes ord på.

Helse, vold, klassespørsmål er av de mest sentrale feltene IAO drøfter. Her trengs klargjøring, - og kamper. Her må vi ikke gi oss.

Men så dette med pensjonspoeng, hjemmearbeid, fordeling av ulike typer arbeid i en familie... og alt det der.... Her hadde Kvinnepanelet et av sine få utspill underveis i prosessen, som jeg har kommentert tidligere - se her.

Inger Anne Olsen skriver blant annet dette "Samtidig er en norsk bolig anno 2010 langt på vei renset for tradisjonelle husmoroppgaver. Foreldre som er hjemme for å passe barn er hjemmeværende, sjelden hjemmearbeidende. Omsorg for barn som er ute av bleiestadiet er med respekt å melde ingen heltidsjobb, med mindre det er en hel hærskare av dem. Så hvorfor skal den som deltar i arbeidslivet dele sine pensjonspoeng med den som "går hjemme"?"

Javel.

Jeg kunne gi mange festlig formulerte eksempler på hvordan min bolig, anno whatever..., slett ikke steller seg selv. Til tross for vaskemaskin og oppvaskmaskin, så tror jeg de fleste småbarnsfamilieforeldre faktisk står på hodet hver eneste kveld over klesvask og matpakkesmøring og gulvvask og tørking av regnvotter og støvler og tømming av grus ut av lommer og joggesko og hva det nå er. Muligens ikke tradisjonelle husmoroppgaver -men fullt opp allikevel. Og vasker opp. Og rekker Rema.

Men er man godt voksen og bor i en leilighet med kun en annen voksen eller en katt, er på jobb hele dagen, kan spise rolig voksenmiddag klokka åtte uten at noen tisser på seg eller tørker saus på gardinene eller velter melk i sofaen... Da kan en sikkert la huset stelle seg selv, det forstår jeg.

Eller hvis en har polsk vaskehjelp som usynlig farer rundt mens en selv er ute av huset. Eller hvis alle alle alle i huset er ute fra halv åtte til halv seks - og så er det mat og barnetv og rett i seng. Da blir det kanskje ikke rotete en gang da - jeg vet ikke...

Og så de barna da? Nei, det er ikke en heltidsjobb - men et heltidsliv - å ha barn. Det er ikke jobb. Det er ikke en kjempeinnsats. Men det er liv. Og det krever faktisk en viss grad av tilstedeværelse. Det er et valg - om den tilstedeværelsen skal være en selv, som forelder - eller noen andre - og eventuelt i hva slags blandingforhold.... For disse treåringene som er ute av bleiestadiet - eller åtteåringene for den saks skyld.. - de er jo ikke mutters alene hele dagen, vel? Mens de venter på at foreldrene kommer fra jobb... Det er jo noen voksne der. Barnehagen, SFO, au pairen, bestemor, you name it....

Det kan også være foreldrene - deler av tida, ikke sant? Ikke fordi det er en jobb, et offer eller en slitsom kjempeinnsats. Men fordi det er et liv.

Og en verdi å være sammen. Det må være mulig å snakke om og prioritere det også i livet.

Og det er noe av det som jeg lurer på om 70-tallskampen - med all all all respekt å melde, og det mener jeg, det var en viktig kamp - kanskje glemte, eller ikke rakk - fordi det var så mange andre saker - det var barna. Tida med barna. Kampen var for å få barnehageplasser og likelønn. Men hvor ble vektlegginga av tida med egne barn av?

Nei, det er ikke en jobb. Men noe i livet er verdifullt uten å være en jobb.