effektiv tålmodighet og raushet med seg selv

Jeg har aldri gjort noe annet i livet som har forandret livet mitt så mye, forandret meg så mye og gitt meg så mye som det å få barn, ha barn, leve med barn.

For det ble et annet liv. Mitt liv. Men annerledes.

Og det har gitt meg så mye, lært meg så mye, trent meg på egenskaper som kommer godt med i livet.

For eksempel effektiv tålmodighet.

For Ting Tar Tid. Og det skal ta tid.

Det tar tid for en treåring å kle på seg selv, det tar (ofte) tid å samle en hel familie til middagsbordet, det tar tid å amme, det tar tid å gå 300 meter fra barnehagen med baby og toåring og plaskedammer, det tar tid å få hjem hele gjengen-motivere til-lekser-hjelpe-med-lekser-henge-opp-vått-tøy-legge-puslespill-med-lillebror-lage-middag-sette på en vask-bake-brød--ta ut en flis-megle-fortsatt lage middag-tørke snørr og annet som skal tørkes...-oppmuntre-trøste-snakke om alt-fortsatt lage middag..... en sånn helt vanlig myldre-ettermiddag hos oss. Det er ikke mye. Ikke noe å snakke om i det hele tatt. Men. Det tar tid. Og det skal ta tid, for vi kan ikke skynde oss hele tida, vi må ta den tida det tar. Hvis voksne stresser og går på stramme frister hele tida, så blir det masing og stress for de små også. Slik skal ikke hverdagen være. Utfordringen er å være effektiv og organisert selv - samtidig som jeg bidrar til ro - og ikke maser og stresser småtrollene rundt meg.

Jeg har alltid vært effektiv, men kombinasjonen med tålmodighet har livet med barna lært meg.

For vi har jo tid. Alle har tid. Dette er livet. Dette er barndommen.

Og så bruker vi tida. Rolig. Effektiv tålmodighet. Og prioriterer fortløpende. Og så ble ikke klesvaska hengt opp før morgenen etter, eller det ble ikke stekte epler til dessert, for det ble for kort tid mellom middag og foreldremøte-trening-kjøring, eller så ble det ikke så lang kveldsmat-høytlesning som vi pleier, for alle var for slitne og noen "ville" heller krangle, - og så ble ikke alt som vi tenkte.

Hver dag ble det ikke helt slik det kunne vært. (Helt ryddig blir det aldri. Vinduene kan vi pusse et annet år..)

Men mye ble bra allikevel.

Det gjelder å være litt raus. Ikke bare med hverandre, men også med oss selv. Fokusere på det vi fikk til.

Vi fikk lest og tegnet sammen, fordi vaska fikk ligge, vi fikk til både storebrors trening og foreldremøtet (og eplene kan vi ta i morgen..), vi fikk tre slitne små i seng med kos og klem og sang og godord. Og så har vi mål og idealer og ønsker, det er lov - og da er det faktisk slik at det blir en dag i morgen også. Vi får nye tegneark og fargestifter og nye sjanser.

En kan ikke legge seg med mislykkethetsfølelse hver dag. For det er alltid noe som ikke går.

Raus med seg selv. Det tror jeg ikke hadde falt meg inn før jeg fikk barn. Men vi trenger det alle sammen. Ikke bare strenghet og idealer. For å leve disse myldrende, tålmodighets-effektivitets-dagene - og stadig møte nye dager med løftet hode

- og stor glede over å få være med i mylderet....