Søvn er ikke oppskrytt. Det er en vidunderlig gave. Jeg er svært takknemlig for at jeg for tida kan legge meg og stort sett regne med at jeg kan sove noen timer uavbrutt. For slik har det jo ikke alltid vært.
Søvn er ingen selvfølge. Ikke i stressede tider, ikke i bekymringstider, ikke i småbarnstider...
Det vrimler av bøker og artikler om barn og søvn (og dermed om foreldre og søvn). Helsestasjoner har stort fokus på søvn. Det finnes råd og oppskrifter i fleng.
Vi er mange som etterhvert i babyårene lærte oss å bare smile og nikke "det går så bra, så" når helsesøster skakket på hodet og spurte om hvordan nettene var. For ellers fikk vi et oppkopiert ark med Ferberkur og standardisert sove-oppskrift. Noe vi faktisk ikke ville ha.
For jeg sov jo ikke. Ikke noe særlig. Ungene sov vel nok - babyer har søvnøkter døgnet rundt. De hadde det bra. Jeg tror det var en god del år da jeg sov ca 4 timer i døgnet, fordelt på ganske mange økter i løpet av natta, opp og ned... Det er ikke et ideal, ikke noe jeg anbefaler. Men det er heller ikke så mye å klage over. Noen ganger er det mye her i livet. Nyfødt baby, toåring og syk fireåring for eksempel. Det er bare sånn.
Mine råd:
- Godta det. Du er forelder hele døgnet. Du kan ikke vente at det skal være stilt fra barnesengene fra sju til sju. Det er halve døgnet til barnet ditt. Det er mye som skjer for barna også om natta.
- Legg vekk alle oppskriftene. Bli kjent med ditt eget barn. Finn ut av ditt barns behov. Husk at alle barna dine er forskjellige.
- Det går over. Overhør alt det som alle sier om at du lager dårlige vaner av det ene og det andre. Barn blir ikke båret i søvn til de blir ti år, det er ikke farlig å bysse babyen. Barn bruker ikke smokk til de blir ti år heller. De blir heller ikke liggende i foreldresenga resten av livet. Barn er i mye større grad enn oss voksne gira på vekst og forandring. Du merker når de er klare for neste fase. (Jeg har ett barn som måtte holdes i armene for å makte nattesøvnen fra 5 til 10 måneders alder. Det var stritt. Men jeg er i ettertid svært glad for at jeg gjennomførte det og ikke presset gjennom at barnet skulle skrike alene eller noe annet... Jeg har fortsatt minst en fireåring og ofte en sjuåring i senga mi når jeg våkner om morgenen. Det viktigste er at alle sover. Og, det går nok også over. Og da kommer jeg sikkert til å savne den nærheten....)
- Mål nr 1: (over alle andre mål og standardiserte regler): Mest mulig søvn for flest mulig i familien i løpet av natta. Viktigere at man sover enn hvor det foregår, for eksempel. Hvis urolige unger sover bedre tett inntil mamma/pappa - så hvorfor ikke, da får også foreldrene sove bedre fordi vi ikke må stå opp hele tida.
- Og så - prøv å huske, der du står og bysser og trøster eller leter etter smokk for femte gang den natta eller hva det er... at det er en gave. At dette barnet finnes og er i dine armer og ditt ansvar. Jeg har stått foran vinduet en vinternatt med en skrikende baby og visst at i et hus hundre meter nedover veien mistet de rett før sin jevngamle baby. Vær takknemlig for at noen roper på deg om natta! Alternativet er mye verre...
Jeg mener ikke at alt skal flyte ut - at alle innfall fra alle trassigpropper i full leggetidsprotest skal følges - Leggetid forgår stort sett best etter faste og koselige rutiner og med småprat og synging og pysjing. Her legges alle i egne senger. Men når det er mørkt og natt og drømmer og tisseturer og indre uro kommer - da er det ikke tid for så mye regler. En oppdrar ikke barn midt på natta. Da er det kos og stell og trøst og armkroker og dyner og mest mulig søvn for alle som gjelder.
Jeg vet at mange opplever at disse skrikekurene "virker". Sannsynligvis. Mennesker er laget for å lære. Små barn lærer av de erfaringene de får. Spørsmålet er da hva de lærer, hva de sitter igjen med - og hva er det som egentlig har "virket".
Jeg er veldig i mot slike "kurer". Det er nå meg. Men noen er for, det vet jeg.
Mitt budskap er at det finnes alternativer. Det finnes andre måter å forholde seg til søvn og netter på. Først og fremst ved å ikke regne det som en krise at en ikke sover slik som før en fikk barn....
Woody sov ikke, Queenie sov. Slik er livet, og jeg prøvde å forholde meg til dette som svangerskapene - det er en fase som går over. Ved å innse at barn er forskjellige og behandle dem deretter tror jeg man på sikt får mer fornøyde barn, selv om det går ut over nattesøvn. Og mye, mye heller vil jeg sitte i en stol med en sovende bylt på brystet enn å gråte meg i søvn mens den samme bylten skriker lungene ut vegg-i-vegg. Når man får barn, noe som er en gave, må man slippe dem til i livet også.
SvarSlettog pssst, du har fått en award!
Helt helt enig!! Med nummer en prøvde vi ut en lett Ferber-variant - det var jo det vi ble anbefalt. Men det var grusomt! Jeg klarte ikke! Kanskje greit nok hvis man har barn som så vidt klynker, og deretter legger seg ned og sover. Men ikke hvis man har et illskrikende barn, som antageligvis er redd og fortvila og trøtt og sliten!
SvarSlettSelvfølgelig vil et barn etterhvert finne seg i at det skal ligge der - der er bare å ignorere det lenge nok...
Huff, nei, merker at dette engasjerer meg veldig. Og det irriterer med at folk tror at fordi man bysser, pupper og holder nå, vil føre til at de blir bortskjemte og vanskelige. Det er jo nettopp det de ikke blir!
For meg ble søvn noe jeg tenkte over først da jeg fikk barn (og siden har jeg tenkt så mye på det at det har blitt en egen tag på bloggen...). Veldig enig i ditt utgangspunkt at målet må være at alle i familien får mest og best mulig søvn. For meg betyr det at barna må sove i egen seng, for jeg får ikke sove med dem i senga. Samtidig er det helt uaktuelt for oss å la ungene skrike seg i søvn. Skriker de, så trenger de nærhet og oppmerksomhet. Så hos oss er løsningen å sitte hos barna til de roer seg i egen seng, eller - som vi av og til gjør med minstemann ennå - å flytte sengen hans inn til oss. Da sover alle godt og trygt.
SvarSlettVi som foreldre er forskjellige, akkurat som barna våre, og alle må finne sin egen vei. Det er derfor de standardiserte rådene fra helsestasjonen (eller heksestasjonen som det heter hos oss) ofte blir så feil.
Igjen - vi må selv finne vår vei. Vi hadde god erfaring med samsoving, hadde ikke en våkenatt fordi vi alle tre sov godt sammen. Og jeg tror nok at vi gjør det enda... merker ikke så mye til det, men det hender det kommer en fin fyr og stjeler dynen min om natten.
SvarSlettBlogget om det selv i sommer:
http://sirishverdag.blogspot.com/2010/07/barn-og-svn-dette-er-et-hovedtema-nar.html