Denne dagen er en spesiell dag. Det er en dag med et spesielt navn.
Ellevte september.
Denne dagen for ni år siden bød på hendelser så skrekkelige at vi knapt trodde at det var virkelig det vi så. Da vi hørte meldingene, da vi skrudde på tv-apparatene, - da det ble sendt om igjen og omigjen. Røyken, tårnene som falt, de små skikkelsene som falt sakte gjennom luften. "De gjorde det med vilje!" sa en skrekkslagen seksåring jeg kjente den gangen.
Og selv var jeg høygravid med førstemann og skrekken tok meg. Hva slags verden hadde jeg å tilby dette barnet! Hva var i ferd med å skje?! Jeg flyktet ut i hagen, orket ikke lenger forholde meg til det helt ekstreme nyhetsbildet som radio og tv plutselig var fullt av.
Så og slik og på hvert vårt vis - men også med en beretning om det skrekkelige som vi deler med mange - slik bærer vi med oss historien om det som skjedde, slik at denne historien nettopp former "ellevte september" til slik en spesiell dag.
Men også med alt som skjedde videre, hvilke politiske beslutninger som ble truffet, hvilke videre analyser som ble gjort, hvilke fortellinger om grensene mellom det onde og det gode som ble fortalt. Slik vokste historien. Og rammene for videre beslutninger. Om krig. Om behandling av terrormistenkte. Om hvem som var med "oss" og mot "oss".
Ellevte september 2001 var en skrekkens dag - og med en etterfølgende historie som også har vært preget av mye skrekk og lidelse. Det var en skjellsettende dag i vesten, og spesielt for USA. Dagen og historien som fulgte har også rammet og vært skjebnesvangert for menneskene i områdene der krigen mot terror er blitt ført. Som alltid er det sivile, vanlige folk som bare ønsker å leve sitt vanlige liv og gjør sitt beste for å skape en trygg tilværelse for seg og sine som er blitt hardest rammet.
Skjellsettende begivenheter skaper kollektive identiteter, kriser binder "oss" sammen til et fellesskap. Men slik også grenser mot "de andre". Ellevte september har vært et dramatisk eksempel på dette, en hendelse og en etterfølgende historie som har dratt opp dramatiske skillelinjer mellom "oss" og "de andre".
Disse skillelinjene lever vi med. Minnet om den skrekkelige dagen og disse skillelinjene holder hverandre gjensidig oppe.
Kan vi fortsette å huske det skrekkelige, sørge over ondskap og lidelse, ta avstand fra det onde - men frigjøre oss fra tviholdingen på evige grenser mellom "oss" og "de andre"? Er det mulig? Evige skillelinjer leder ikke til fred og framtid.
Fortida er full av skrekkelige dager og/eller hendelser. Ellevte september var ikke det første. Det onde og skrekkelige kan ikke rangeres i seg selv. Lidelse er lidelse.
En av forskjellene er at vår tids teknologiske nivå skaper enorme konsekvenser av onde gjerninger på svært kort tid - et fly inn i en skyskraper - og at vår tids globale kommunikasjonskultur formidler begivenheter, analyser og historier til "alle", instantly, altså også på svært kort tid.
En forskjell til er hvilke historier vi fortsetter å fortelle om det onde som har skjedd - etterpå... Hva blir historien? Hvem av oss er det som forteller, hvem av er det som har makt til å velge hvilke fortellinger som gis størst rom i vår felles historie, vår historie om "oss", hvem "vi" er, hva vi vil og hva vi vil ta avstand fra.
La oss minnes og forskrekkes av det onde - men fortsatt tro på og leve for og strebe for det gode.
Det er godt å vite at vi hvertfall delvis kan velge vår egen historie, både i den store sammenhengen og i det lille livet. Selv var jeg ute på landsbygda i Italia da tvillingtårnene fallt. Det var en fagsamling med bl.a. mange amerikanere. Jeg husker den enorme kontrasten mellom vindsuset i grønne sypresser og tv-bildene fra NY som ble kommentert av de stadig mer fortvilede amerikanske kollegene mine. Helt absurd. Og det har egentlig de politiske ettervirkningene av 9/11 også vært. Vi får leve i håpet at flere enn oss velger å tro på det gode i alle mennesker.
SvarSlettDet må ha vært en sterk opplevelse!
SvarSlettJeg er veldig enig med deg om det å (delvis) velge sin egen historieskriving. Jeg mener en må velge å tenke, omtale og skrive historien om seg selv og sammenhengene rundt oss på måter som gjør mennesker - oss selv - handlekraftige og ansvarlige. Vi er ikke bare utlevert til skjebne, eller til anonyme krefter, eller hendelser som ingen har ansvar for. En slik tilnærming gjør oss bare motløse og avmektige - eller eventuelt til noen som kan bare sitte og klage... Vi må holde på det grunnleggende menneskeverdet som ligger i det å ta ansvar - for det mulige - for det vi gjør og måten vi omtaler menneskelivet.