Siste kvelden - så leser en korrektur for hundrede gang, retter enda noen små feil som sikkert skulle vært rettet før, men nå er det på plass, hjertet i halsen, kjæresten pusler rundt meg og oppmuntrer og tåler hissige utbrudd.
Og så er alt overført til pdf. Alt er lukket og låst, vedlegget lastes opp. 234 sider. 169 fotnoter. 8 kapitler. Mange timers arbeid. Så lite det er til slutt...
"Skal jeg sende nå?". "Ja, nå skal du sende det".
Trykke på 'send'.
Borte. Ferdig.
Og klokka er halv elleve om kvelden. Det er høst.
Og så går jeg skjelvende på kjøkkenet og vasker opp. Stearinlys i vinduene. Musikk fra radioen.
Og vi vasker opp og smører matpakker til sovende unger og åpner en god vinflaske. Og kjæresten smiler og vasker kjøkkengulv, det er nesten midnatt og jeg tar noen dansetrinn.
Og så våkner jeg klokka fem og husker at jeg midt i det hele har glemt å være tannfe!! Storebror mistet jo en tann midt i kveldsmaten. Ligger blodig og liten i et glass i bokhylla. Må ikke glemmes. Illusjonene om flyvende feer må opprettholdes selv for tøffe fjerdeklassinger. Og jeg svever rundt og finner en blank mynt og svever videre og er mamma-fe-forsker-skrivedame - underveis - i mørkt morgengry....
Og nå er det en ny dag.
Kjære deg! Jeg har ikke vært her på en stund - alt for lite tid til blogglesing i det siste. Og så kommer jeg meg endelig hit og ser at du er FERDIG! Gratulerer så mye! Det er virkelig en bragd! Og som alltid når du skriver, så fletter du så fint inn det andre livet med barna og de ankerene som tynger på en god måte. Vel blåst! Og lykke til med lettheten uten avhandling!
SvarSlettTakk!!
SvarSlettDette er en "uke i limbo" føler jeg - mellom levering til trykking - og den "ekte leveringen" da jeg skal stolpre meg inn til rette person på fakultetet medbrakt trykte avhandlinger etc. Levert og ikke-levert... - og litt matt.
Nå er det "det nye livet" ... - og det gamle