- så kommer jo gjengen min og det er fredag og helg og fredagsmiddag - og helt ut av det blå begynner ungene å slå på glassene og holde taler for "verdens beste mamma" - så kommer jo tårene og tenk så heldig jeg er. Og da gråter Lillebror en skvett også, for han blir så rørt over sin egen tale. Og så vil han gjerne spille noe fint for meg - så da setter han på "Grevling i taket" og danser for meg.
Så livet er godt. Og det er her det virkelige livet er. De får nå gjøre hva de vil og vurdere som de vil på Blindern!
Oi. Her var det en usedvanlig oppegående og interessant blogg! Jeg legger meg til som følger umiddelbart. I all ydmykhet.
SvarSlettSkriv gjerne litt mer om oppgaven, da. Har jobbet mye med identitet ift tenåringer. Men har akkurat sagt opp den jobben. Men kjenner at temaet er interessant og engasjerende.
Vel, jeg har lest mye her nå. Og gleder meg til å lese mer!
Godt jobba med oppgaven - lykke til med dagene i etterkant. Paul Otto Brunstad skriver om "seierens melankoli" som han selv opplevde etter å ha avsluttet doktorgrad. Dagene etter en har dratt noe stort i havn er fine, rare - og til tider fyllt med en smule melankoli. Men det er greit - det går over;)
Hei, Karen i hagen! Fint å bli oppdaget og lest. Kommer nok til å skrive mer med tema fra avhandlingen etterhvert. Det er rart å ha sendt det hele fra seg - det har vært et langt løp.... Mest fordi livet har vært så fullt av så mye annet - og det er det jo fortsatt. Så tomt blir det i hvertfall ikke. Nå åpner framtida seg!
SvarSlett