For noen år siden - med tre små på 11 måneder - tre - og fem år, barnevogn og åtte kolli bagasje var vi noen uker i Italia. I full og krevende idyll i lite gammelt steinhus i stor hemmelig hage, ved et borglignende herskapshus omgitt av høye murer på en høyde utenfor den vesle landsbyen. I Toscana. I mars. Mens det lå snø hjemme gikk vi i shorts og joggesko og spiste pasta og plukket blomster. En familieopplevelse å minnes.Og vi hadde utflukter til små og store steder. Med våre søte små på rekke og rad - eller oftest en i vogn og to i hånd. (Amming av vår 11 måneders godklump i snekkerbukse og joggesko måtte skje så diskret som mulig... svært oppsiktsvekkende aktivitet!)
Og oppsikt vakte vi med de tre små. Alle ropte og samlet seg sammen og telte til tre og gratulerte med den store barneflokken.
I blant kom vi i snakk med engelsktalende småbarnsforeldre - alltid med bare ett barn. I Nord-Italia er fødselsraten svært lav. Foreldrene fortalte oss at de som får barn, får bare ett. Det er mangel på passende boliger og barnehagemangel. Kvinner har utdanning og ønsker jobb - og det lar seg ikke kombinere med barn, i hvertfall ikke mer enn ett.
Alle reiser har en ende. Vår returreise var klokka sju en morgen. Innsjekking klokka seks. To timers kjøring og i tillegg tid til å levere leiebil og takle eventuelle kriser. Så vi tok de tre søte små opp klokka tre og kjørte avgårde fra vår idyll. Stilte opp til innsjekking for første fly til Torp med åtte kolli, en barnevogn og tre små med smale øyne. Og møtte andre nordmenn for første gang på flere uker. Og gjett hva de sa: "Oi oi, det er vel mye styr, tenker jeg". Da slo det meg at den kommentaren på det å ha barn hadde jeg ikke hørt på disse ukene. All oppmerksomheten vi hadde fått i Italia for vår vesle barneflokk hadde vært utelukkende positiv.
Men en veldig vanlig kommentar i Norge er altså å vektlegge at det er mye styr, stress, strev med barn - tre må jo være veldig mye, hva...
Jeg er sikker på at det er godt ment, medfølende, støttende... I tillegg faller det inn med en norsk praksis med at small-talk er lik småklaging ("Uff, dette været du... - og nå er det blitt så dyrt, vettu...")
Men det er et veldig ensidig fokus.
Alle mennesker styrer med et eller annet. Barn eller golf eller pengene sine eller støvtørking eller hva det nå er. Det er ikke noe mer styr med barn enn med annet. Alle har 24 timer i døgnet, mer styr er det ikke...
OG
Barn er i tillegg først og fremst ikke en hobby for voksne mennesker, eller noe annet brysomt noe som vi kan og skal klage over når det passer. Barn er mennesker. Mennesker vi lever sammen med.
Vi har vært en del ute og reist, og våre tre eldste er like tette som dine - folk har kommentert oss også "Det er dere med tre barn?!". Men det går da helt fint å reise med tre barn. Fire også.
SvarSlettJa, ikke sant. Det er jo liksom bare "oss" da. Ikke en eller annen prestasjon. Oss - de nærmest vi har og er. Vi som lever sammen hele tida, rett og slett.... Forresten så høres fire fint ut!!
SvarSlettSå godt å lese det du skriver, det er lett å se ting for seg. Dessuten har du satt ord på flere ting i de siste innleggene dine som jeg trengte å lese.
SvarSlettOg du...Hva er det du har levert til trykk?
Klem fra nysgjerring-Mi:-)
Hei, urolige moren.... - så fint å høre fra deg og så bra at jeg kan skrive noen ord som treffer. Nå ble jeg glad.
SvarSlettJeg har leverte en doktoravhandling til trykk. Det er et historieskrivingsarbeid, og handler mye om begreper om hvem som hører sammen i samfunnet.(og hvem som dermed er "utenfor") Jeg skriver nok litt mer om det etterhvert.
Hmm...det hørtes svært interessant ut. Da skal du kanskje forsvare oppaven og disse tingene som følger med etterhvert, da?
SvarSlettOm oppgaven blir lagt ut på nett så gi et lite pip!
:-)
.... først må den nok vurderes av en ærverdig komitè... og så får vi se hva de kommer fram til. Ting tar tid i akademia....
SvarSlett