pensjonspoengsbatalje

Så er vi igang igjen. Debatt om fordeling av pensjonspoeng. Og alle smeller til fra alle kanter.

Og det er jo til å bli litt lei seg av.

Ikke over eget liv og egen innretning i livet. Vi ordner oss greit her i huset. Det veksler litt hvem som tjener hva, og hvordan vi fordeler det meste. Men vi deler alt og lever et godt liv sammen.

Men det en kan bli lei seg over er hvor fraværende følgende to elementer er i debatten om disse pensjonspoengene:

For det første: Familien er et fellesskap. Ekteskap - til og med - er og bør være et felleskap. Det er ikke motstandere - men medspillere det dreier seg om. Det er ikke slik at "kvinner bør passe på seg selv og komme seg ut i jobb og ordne sin egen pensjon" eller "kvinner får få mannen til å stille opp hjemme". Hvor i alle dager er det blitt av fellesskapet, hvor er idealet om at vi faktisk har et felles prosjekt her, et felles liv, vi stiller opp for hverandre og for familien?! - 'Vi skal da ikke bare karre til oss selv, og sikre oss selv. Selvsagt er vi alle individer - men så har vi da også valgt å leve i et forpliktende fellesskap. Det må telle. Da må arbeid, ansvar, penger og tid deles og tas ansvar for. Vi hjelper hverandre med å få til det vi skal få til, hjemme og ute, arbeid, husarbeid og fritid. Og først og fremst som familie og foreldre. Det er ikke meg mot ham.

For det andre: I disse familiene som det her er snakk om - så finnes det noen som verken tjener penger eller pensjonspoeng - det finnes noen barn. Alt her i verden handler ikke om at voksne skal tjene mest mulig penger eller sikre pensjonen sin. Det er heller ikke gitt at vi sikrer den beste barndommen gjennom å sikre størst mulig stillingsprosent og inntekt per voksen hvert eneste år. Livet går i faser. Det går an å tenke at det er forskjell på ha tre barn under fem år, og så ti år seinere med tre tenåringer som kan både lage middag i ny og ne og sykle til treninga selv og ta en viktig samtale etter sju om kvelden også. Livet og barndommen har mange faser.

Jeg synes vi burde snakke mye mer om familier som fellesskap og om barn og barndom.

Og her finnes det mange vinklinger og mange måter å gjøre det på. Vi skal og bør ikke ha en familiepolitikk i dette landet der alt er tenkt på og de gode planene er lagt på vegne av alle. Det som fungerer bra i en familie, passer ikke nødvendigvis for en annen.

Men det kan heller ikke være slik at den eneste modellen for familieliv og livet med små barn er fulle jobber og full barnehagedekning - og dertilhørende mest mulig penger og pensjonspoeng. Det må da være andre måter å tenke på også. Og samfunnsordningene og pensjonsordningene må kunne favne dette også!

(Og hvis kvinnepanelet hadde vært litt lure, så hadde de ikke foreslått at skilsmisse skulle være tidspunktet for å dele pensjonspoeng. Det er jo i samlivet en må forvente at livet og verdiene skal kunne deles. Da har vi et felles prosjekt. Når fellesprosjektet opphører -som det dessverre gjør for mange - så er det vel nok å krangle om allerede.

Men hva med å foreslå at par har mulighet til å fordele inntekt - og dermed også pensjonspoeng - seg i mellom år for år, gjennom selvangivelsen. Dette ville være basert på en grunnleggende idè om at den som jobber ute og den som jobber hjemme, eller studerer, eller passer barna eller luker i hagen - eller hva det nå er denne familien og dette paret har valgt å prioritere - er et fellesskap. Det er mer enn penger som har verdi i et fellesskap. Dette er det opp til den enkelte familie å velge. Og fordele.)