barnearbeid!

Christine Koht er en makeløs observatør - to the point - veldig ofte. (Jeg husker "Koht i familien" der to av hennes sentrale observasjoner om livet i familien var at det gjaldt å være ajour, hele tida - og at en aldri beveget seg fra A til B i huset uten å ta med seg noe, sokkene derfra til dit, koppene med tilbake, den veska ut i gangen igjen, vaskebalja opp trappa på veien til do osv... Jepp, gjenkjennelig, - så hverdagslig-gjenkjennelig at vi ikke ser det selv.)

I gårsdagens A-magasin skriver hun en liten sak under tittelen Barnearbeid. Og reflekterer over det enorme arbeidet det er å drifte en familie med en rekke familiemedlemmer med behov for klær og mat og transport, you name it, ved siden av jobber, holde et hus ok, osv osv. Og så peker hun på det åpenbare - behovet for å gjeninnføre barnearbeid. Ikke i kullgruvene, men ved støvsugeren og med oppvaskkosten.

Og hun har så rett. Jeg har skrevet om dette før - og vi prøver å leve så godt vi kan etter dette her i huset. Tilpasset alder og annet, har vi alle oppgaver som skal gjøres. Daglige oppgaver, generell orden og for eksempel hver lørdag. Og dette er ikke betalt. Husets beskjedne ukelønn til de små er ikke relatert til deltakelsen i ordinært husarbeid. Ingen voksne får betalt for å holde orden i sitt eget hjem. Det er en felles innsats som vi alle gjør og hjelper hverandre med. Det mener jeg er et grunnleggende prinsipp, som er viktig å formidle til ungene. Vi er en familie og vi har ansvar her hjemme alle sammen. Det er ikke mamma og pappa sin jobb, som vi hyrer inn ungene til nå og da.

For som Koht påpeker - "før" var det helt vanlig at alle unger gjorde en god del hjemme. Da vi voksne var små var det jo sånn. Men - "samtidig med at mammaene begynte å jobbe, ble det slutt på barnarbeidet i huset. Rart!" Skriver Koht - og påpeker videre: "For to fulle jobber og barn foran skjerm går ikke sammen med driften av et noenlunde trivelig hjem. Dagens løsning er polske kvinner."

Sammenhengen mellom at mammaene og barnearbeidet forsvant ut av hjemmene på samme tid er jo ganske klar. Barna forsvant jo også ut samtidig. De er jo heller ikke hjemme lenger... de er jo i barnehagen og på SFO og på trening osv. Og det er klart at en ikke med noen rimelighet kan be en åtteåring om å støvsuge, når han kommer hjem kl fem-halv seks etter en ti-timers arbeidsdag og forsatt ikke har fått gjort lekser eller spist middag og kanskje skal på fotballtrening også. Da er det for travelt til å delta.

Så hva får vi da? Barn som vokser opp uten å kunne grunnleggende husarbeid som skal til for å klare seg selv. Og punkt to - som har blitt lært opp til at dette er noe vi setter bort til et underbetalt tjenerskap.

(Og dette er jo en stor og annen diskusjon i seg selv... )

Tidene skifter. Vi gjør individuelle valg for oss selv, våre barn og våre familier og våre liv. I all hovedsak i aller aller beste mening. Og vi må ha respekt for ulike valg - og for de begrensninger som ligger på andres valg.

Men vi kan prøve å gjøre bevisste valg selv. Hva slags ballast våre små skal gis med på veien. Jeg tenker det er grunnleggende verdifullt å kunne klare ting selv, og se på seg selv som del av et fellesskap der alle bidrar.

Og vi kan reflektere over samfunnsnivået, den samlede effekten av alle de individuelle valgene.

Bildet: Jeg bare måtte få med et sommervakkert bilde! Det er gråvær og mørke og regn og november rundt hjørnet. Lengselen strømmer på allerede!