Det er vel en "yrkesskade"... Etter å ha forsket og skrevet om konstruksjon av begreper i årevis, så er det lett å se verden på den måten. Rett og slett ofte slå til med med noe slikt som at "Det kommer jo an på hva man mener med... - det ene og det andre". Begreper, redskapene vi griper verden med, forstår verden med, er ikke så stødige og stabile som vi gjerne ofte kunne ønske. De er skapt, av mennesker gjennom samfunnsutvikling, språkbruk og språkutvikling, i kulturens liv og virke.... Dette blir det nok noen drypp av innimellom på denne bloggen, kjenner jeg meg selv rett.
Så nå til dagens tema, en oppfølger av gårsdagens anekdote - og refleksjon over en hverdagslig men opplevelsesrik høstferieutflukt fra hovedstadens yttergrenser til selveste "byen", Nationaltheteret stasjon, Saga kino og sjøsiden av Rådhuset....
For min refleksjon var todelt. Tildels over mine Oslobarns uvanthet med selve sentrums-storbyens liv - og også min egen uvanthet - og naivitet, tross at jeg nå har passert punktet da halve livet faktisk har vært levd i denne byen.... Et oppdrag til oss selv om å bli litt mer byvante, kanskje. Litt mer i hvertfall.
Og så tildels over definisjonen av "byen". Vi som bor her i skogkanten, med postnummer i Oslo, vi sier også at vi skal dra TIL byen.
Men treffer jeg folk fra hjemtraktene - fra de store jorders og store skogers land... - og de spør hvor jeg holder til med familien min - så er det "åja, dere bor i byen, dere" - "og dere bor i Oslo, dere vel...". Og assosiasjonene går nok først til Karl Johan og Oslo City, men de innser jo at vi antagelig ikke bor akkurat der - så da er en blokk med utsikt til en parkeringsplass den nærmeste assosiasjonen. Trafikkfarlig sikkert, og mye kriminalitet, og hvordan er det egentlig for ungene - "og så er det vel veldig mange sånne... utlendinger der, vel...?"
For slik er "byen" - sammenlignet med "landsbygda".
Slik konstrueres begreper via kontraster. Bor man i Oslo, altså i byen, er det byens kontrast til landsbygda som er de fremste assosiasjonene.
(Og hva er "landsbygda" da - hva er kontrasten til blokker, trafikk, forurensning og kriminalitet - det blir vel for eksempel store hvite våningshus, store hager, store skoger, ren luft, nærhet til naturen...)
Dette går på flere plan, det kan være begrepet om "byen" som er fylt av kulturtilbud, konsertmuligheter, kafeer, parker og lekeplasser der livet leves og folk møtes - og kontrasten "landsbygda" med sin avstand mellom husa og folka, med bingo og videosjappe og ensomhet....
Og så er det clashet med den ikke bare "såkalte virkeligheten" - men selve virkeligheten, den erfarte dagligdagse empirien vi bor i - den kan også oppfattes så forskjellig, og begrepsfestes på ulike måter - men altså - vi bor alle i hybrider, i urene, blandede, lokale, unike manifestasjoner av lokalsamfunn, med elementer av "byen" og "landsbygda" om hverandre.
Ikke lett å formidle til de gamle naboene på bygda - at jeg bor i ei lita landsby-preget grend i hovedstaden og har egne bringebær og epletrær og unger som sparker fotball i gata... (Forbi gården jeg vokste opp durer bilene i 80 km/h), at barnas nærhet til stubber og steiner i skogen vår like ved er tusen ganger sterkere enn nærheten og forståelsen av gatelivet i sentrum... (men det er jo morsomt å ta t-banen inn og se en film en gang i blant!)
Vi trenger begreper og klassifiseringer for å forstå, kommunisere, organisere virkeligheten. Vi trenger også en bevissthet om det konstruerte og dermed det midlertidige og begrensede i alle begreper.
Mange grenseoppganger er større og viktigere enn by-land-skillelinjene. De kan vi la surre rundt.
Og så lever vi våre liv og nyter fordelene av hybridene....
Begreper blir i noen tilfeller snevre stereotypier, og det er da de kan bli skumle, også. For da legger vi kanskje en litt dømmende natur for dagen, med holdninger og verdivurderinger som hemmer for å kunne se alt det gode i begrepene ... men de er fine rettesnorer når de brukes riktig og med romslighet :) Da er de både beskrivende og klargjørende, og muliggjør forståelse for noe vi ikke kjenner, men vet om. Jeg syns du sier det så fint tilslutt; vi trenger bevissthet. Klem :)
SvarSlettVi trenger jo begreper og ord og uttrykk for å i det hele tatt kunne betegne og forholde oss til verden og hverandre. Det er en måte å holde fast det som ellers ville flytte. Det er greit. Bare vi vet om at livet og mangfoldet er der, og at begrepsbruk også er flytende, flyttbart og formbart! Klem til deg også!
SvarSlettJeg leste dette innlegget for en stund siden, og har tenkt på det flere ganger siden. Det er veldig interessant det du skriver. Begrepene kan kanskje selv kalles en slags hybrid, en overgang mellom det konkrete (omgivelsene)og idéene om dette konkrete? Og nettopp dette at begrepene er konstruert i en spesiell setting av tid og rom gir store muligheter for misforståelser. Det gjelder enten du er historiker og kommer over et begrep i kildene som kan ha en ganske annen betydning i dag, eller du prøver å kommunisere til noen rundt deg som lever i en annen setting. Hmm. Veldig interessant.
SvarSlett:-). Ja, all kommunikasjon, alle forsøk på kommunikasjon kan innebære misforståelser. Men - og det er viktig - de innebærer også muligheten for forståelse. Ved å gå inn i måten et begrep brukes på i et materiale, en kontekst, en kultur... - og være åpen for å forstå at her kan uttrykk referere til noe annet enn en selv i utgangspunktet tenker - så kan en forstå for eksempel fortida, eller et annet menneske på en annen - og kanskje bedre - måte.
SvarSlett