onsdag 13. oktober 2010

må barna være borte hele dagen?

Dette er kontroversielt.
Dette er egnet for misforståelser.
Dette er egnet for dårlige samvittigheter og forsvarsreaksjoner og såre tanker.
Det er politisk ukorrekt. Det er nesten ikke lov til å si...

Derfor kommer mitt forsvar først:
  • Jeg vet ikke best for andre. Jeg har min fulle hyre med å gjøre best mulige valg for mitt eget liv og for den familien jeg selv har ansvar for. Folks liv er forskjellige. Valgmulighetene varierer.
  • Jeg mener at barnehager er bra.

Men....
Jeg undrer meg....

  • Hvor stor andel av ukas våkentid er egentlig en gjennomsnitts norsk toåring i barnehagen - i forhold til tid med familien?
  • Hvorfor har det på kort tid blitt det nærmest eneste "normale" - "riktige" - at barn mellom 1 og 6 år er fem fulle dager i uka i barnehage?
  • Selv om barnehager er bra - for mangt og meget - det være 40 timer i uka for å være bra (for språkutvikling, sosial trening - hva det nå skulle være)? Hver hverdag?
  • Hvor ble alternativene av? Det er mange måter å være menneske på, leve et familieliv på, være barn på, utvikle seg godt både språklig, sosialt, emosjonelt osv...

Jeg sitter i høstskogen og ser mine tre turbo-propper klatrer i berg og trær. Det er fem grader og tåke. Jeg fryser. Men ungene holder varmen. Det vet jeg. De har ullundertøy og ulike lag av det som trengs. Noen har votter, noen har ikke. Jeg kjenner disse tre kroppene. Jeg vet hvem som blir kald på føttene og hvem som trenger jakke utenpå ullgenseren. Dette er taus kunnskap, den sitter i kroppen min, jeg trenger ikke tenke meg om for å vite. Fordi de alltid har vært nær oss. Alle småbarnsårene var de alltid mer sammen med oss enn vekk fra oss.
Det slår meg hvor underlig det hadde vært, hvor sårt det hadde vært om det fantes et annet menneske - ansatt, lønnet for det - som visste bedre enn meg at barnet mitt trengte doble votter når hun skulle sove i vogna.... at det meste av hverdagslivet foregikk langt vekk fra meg...
Mine blir store nå. Nå er tida for å slippe taket innimellom. Men toåringene? 11-måneders-småtassene? Fulltid? Borte? I andres ansvarlige omsorg, jovel - men må en - virkelig? Må virkelig "alle"?
Jeg undrer meg...

Den politiske debatten har vært enormt sterkt fokusert på full barnehagedekning. Jeg støtter utbygging. Jeg støtter økt satsing på utdanning av førskolelærere. Jeg støtter kvalitetskrav til barnehagen og makspris. Og så videre.
Men disse politiske tiltakene, disse samfunnsmessige rammene forplikter oss ikke som foreldre. Det legger tilrette for valgmuligheter. Man kan i dag velge barnehageomsorg fulltid for sitt barn fra før det kan gå. Man kan. Men man må ikke. Dette går det an å mene forskjellig om. Fortsatt.
Det er mange måter å leve på. Det er mange måter å ha en god oppvekst på. Mange våkentimer sammen med mor eller far de første tre-fire årene er en mulighet det også. Ikke skadelig. Helt i orden det også.

Ha en fin dag!


6 kommentarer:

  1. Enig. I alt du skriver. Bortsett fra at jeg ikke opplever det sånn i mitt nærmeste miljø. Snarere tvert om, jeg opplever nærmest å bli "uglesett" fordi jeg jobber fulltid, og fordi ungene har gått i barnehage fra de har vært ett år gamle. Vi har ikke hatt muligheter til å løse vårt liv på en annen måte, men det har også gått fint. Ungene har ikke tatt skade av det- mener jeg. Men andre mener nok motsatt. Poenget er, som du skriver, at det må være reelle valgmuligheter. Jeg er ikke så sikker på at valgmulighetene oppleves som reelle for alle!

    Ha en fin kveld!

    SvarSlett
  2. Jeg er enig i det du skriver. Min eldste startet i barnehage da han var 11 måneder. Der og da var det det riktige for oss. Nå er jeg hjemme med ei på 13 måneder og er glad for at jeg har den muligheten.
    Enig i det som HH skriver at valgmulighetene nok ikke oppleves som reelle for alle.

    SvarSlett
  3. Jeg tror det viktigste, uansett om barna er lite eller mye i barnehage, er å bruke den tiden man har sammen. Så får overtidsarbeid og annen pengetjening vente til de er i seng. Like viktig er det å ikke klage så ungene hører det. Om familiesituasjonen er et valg eller et resultat av "hvordan ting skal falle på plass" så er det best for ungene å vokse opp med foreldre som i det minste later som om de trives med situasjonen ( og ikke okker og akker over hvor slitne og overarbeidede de er).

    SvarSlett
  4. Takk for lesing og kommentarer.
    Som kjent er jeg opptatt av "normalitetsbegreper" - ideer om hva som er "det normale". For eksempel "den normale barndommen". Det er noe å tenke over dersom den normale barndommen i stor grad er regnet som noe som foregår vekk fra hjem og familie.
    Det er veldig få ting her i verden som er enten helt riktig eller helt feil. Slik også med barndom og familieliv. Vi velger - ut fra ulike rammebetingelser - og valgene bør kunne være mangfoldige.
    Og så - helt enig om det med å ikke klage, fru Storlien - det er en tilnærming til livet som er god for både barna og oss voksne. Mye her i livet er krevende og tungt, det kan vi prøve å se i øynene og jobbe med uten å syte og klage. Og så vektlegge det gode under og over og mellom de tunge takene. Ofte er det jo hardt arbeid fordi det er verdifullt i en eller annen forstand.

    SvarSlett
  5. Vi har bare ett bar som har gått i barnehage siden han var 14 mndr. Den dårlige samvittigheten gnagde, men jeg så jo han hadde det bra der. Det er noe med sosialiseringen som blir borte hvis han er hjemme med meg og alle de andre barna ikke er hjemme med meg. Hvem skal han sosialisere med da?

    Nå er han snartfem og siste året i barnehage. Vi holder fortsatt på litt kortere arbeidsdager som kan justeres med en langdag i ny og ne - nettopp for å unngå 9,5 timers barnehageunge. Og jeg bruker ca en halvitme - hver eneste dag! - på å hente. Fordi hjemme er det ikke sikkert det er noen å leke med hvsi naboene "skal noe" eller ikke har kommet hjem - så da leker han flott i barnehagen og den store gjemmleken er hver dag. Ungen har det fint i barnehagen nå og det gnagende dårlilge samvittigheten har tatt bolig på andre områder.
    Sånn passet det og passer det - for oss.
    For andre er det annerledes.
    Og hva er det reelle valget til hver av oss?
    Det må hver av oss finne ut selv.

    SvarSlett
  6. Ja, sånn er det. Vi har alle våre individuelle historier og har gjort våre valg for vår familie og våre barn. Og det er i de aller aller fleste tilfeller helt gode, fine og de beste valg en kunne gjøre i den familien.
    Men så er det det med å se samfunnsnivået i dette. At vi ved alle våre enkeltvalg bygger opp en "normalitet", som kan passe mangt og meget - men allikevel ikke bør være en tvangstrøye eller noe slikt som at "det som er vanlig er det eneste rette".
    Barnehage er fint. Alle mine har hatt barnehageplass. Minstemann elsker barnehagen. Eldstemann kunne klart seg like greit uten. Ingen har vært der fulltid. Men dette er nå bare vårt liv, vår måte å ordne oss på, ikke interessant ut over det...
    Og det fins andre måter å leve på som også gir "sosialisering", språkutvikling, lykke, glede og frustrasjoner og annet det også.

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)