tid for trøst

Det er nå sånn med dette livet med menneskene. Særlig de små og de tette forholdene, vi som er familie - alltid, alltid, alltid - herfra til evigheten og til toppen av fjellet og i tusen år (som jeg sier til Lillebror på sengekanten...alltid, alltid er jeg mammaen din og alltid, alltid er jeg glad i deg)

- nuvel - altså - her finnes altså alt. På godt og vondt.

Der ute i verden tar vi oss nå en del sammen, presterer og presenterer. Lærer doble konsonanter, øver til kor-konsert, har FN-dag med salg av selvprodusert kunst og kaker i barnehagen, leder seminarer og går på allidrett og dramagruppe og finner ut av hvem som er hvem i skolegården. Alt det der. Og passer klokka og holder orden.

Og så kommer vi oss hjem, da. Og ofte henges det faktisk opp jakker og vaskes hender og flinke skolebarn drar fram leksehaugen og vi middager og ordner og ordner. Og det kan være ren idyll og kos.

Eller - andre dager - er det rett og slett litt for mye, litt for mye bagasje og slitasje fra dagen der ute på litt for mange familiemedlemmer. Så blir det tårer og scener og trøst og kaos og mer gråt, - og så var det sannelig noe med en til.... For sånn er livet. Her hjemme skal vi ikke bare prestere og presentere. Her er vi hjemme. Her senkes skuldrene og prestasjonsnivået, og da kan det da strømme på med både det ene og det andre - og da skiftes rollene noen ganger - lille bajas-Lillebror kan måtte være den overbærende og store med to slitne storesøsken. Og vi tar på fang og bærer på rygg og synger og steller og koser og kommer oss i mål. I dag også....

Da de to store var barnehagebarn var de fast hjemme to hverdager i uka. Det var ikke alltid kos og idyll, slik en gjerne kunne tenke seg det. Og det ga en mulighet for meg til å forstå dette: Ute i verden tar vi oss mye sammen og viser "framsida". Dette gjelder også små barn, i hvertfall mine to største. De trengte virkelig å få gå hjemme og surre og sutre og klage og krangle med Mamma (eller Pappa) noen dager i uka. Det var viktig at vi ikke skulle "prestere" noe spesielt disse dagene. Det var hverdagsliv. Bygge lego, leke i hagen, spise brødskiver og vaske opp. Det var tid sammen med de nærmeste. Hele hverdager uten storartede begivenheter. Og rom for å få ut frustrasjoner. Få tid på fanget. Få tid til å slappe av.

Det var viktig lærdom i denne tida. For vår familie har det vært viktig å ta med videre - også nå når de store må avgårde på skolen hver dag. Tid må skjermes for at vi bare skal være sammen. Selv om denne tida noen ganger blir preget av at det er frustrasjoner og slitenhet som råder. Spesielt da. Spesielt da trengs det.

Noen sånne kvelder kan en kjenne på utilstrekkeligheten som forelder. En vil jo så gjerne at alle skal ha det så godt. Overskriften på dette innlegget var opprinnelig "utilstrekkelighet". Men etterhvert som jeg skrev ser jeg jo at det ikke passer helt - for dette er jo egentlig noe av min grunnfilosofi: at vi må føle at det er rom for å ikke greie alt, det må være rom for å være grinete og uttafor. Jeg er ikke en utilstrekkelig mor fordi jeg har barn som har en sliten kveld da alt tipper over.

Da har vi jo nettopp en familie og et hjem der en kan "lande" - også med vonde magaplask - der en kan være seg selv - der en kan få trøst. Det er et godt ideal. Det er noe en kan leve med.

Og i morgen er atter en dag...

(Og bildet - dette forfriskende bildet - er fra våre høstferietur ut til koia i skogen, for vi kom oss jo avgårde, bare noen dager forsinket, og sommerens sildrebekk var blitt en stor, flommende flod!!)