Dette er en oppfølger fra formiddagens innlegg.
For jeg er så glad i dugnader. Det er en sånn skikkelig og ansvarsfull og gammeldags fellesskapsbyggende aktivitet.
Loppemarked for korpset. Vedlikeholdsarbeid i barnehagen. Stelle bakgården i borettslaget. Steke vafler og selge lodd. Kakelotteri og innsamling til gode formål... Eller venne-dugnads-gjengen som stiller opp på flyttesjau eller oppussing.
Dette har jeg vokst opp med og dette vil jeg føre videre. Jeg vil at det skal være en selvfølge for oss i denne familien at vi er med, at vi bretter opp ermene og stiller opp. Vi bidrar til fellesskapet, bygger fellesskapet og hører til i fellesskapet.
For barna skal være med. Dugnader er ikke bare effektive arbeidsøkter. De er det også, selvfølgelig, men det skal også nettopp være aktiviteter som binder oss sammen. Noe vi gjør sammen. Fordi vi drar lasset sammen. Barn er ikke på siden av dette, eller i veien for dette. De er i fellesskapet, - og om noen år er det de som drar fellesskapslasset alene. Hvis de ser verdien av det, da.... Det er det vår oppgave å formidle og understreke - i tide. Nå.
Vi må - i vår tid og i vårt hjørne av verden - der mye kan kjøpes fint og flott for penger, og der vi har en samfunnsordning der mye og mangt ivaretas av det mer anonymiserte fellesskapet, velferdsstaten,(og vel og bra det...) - men altså, vi må passe på at rommet i mellom stat og marked også fortsatt kan finnes. Rommet for frivillig og ideell aktivitet. Rommet for innsats som ikke primært måles i kroner og øre eller følger fastsatte regulativer.
Vi er så heldige, så priviligerte, relativt sett i verden så vanvittig rike, og også relativt sett i verden så enormt godt forsørget av stat og velferd - at det kan være fristende å bare lene seg til bake med fjernkontrollen og glemme at en kan ta et ansvar omkring seg, et ansvar for å brette opp ermene, ta i et tak, steke noen vafler, være med....
Vær med. Vær glad for at din innsats trengs.
Jepsan. Dugnader er vikrige. Og dugnader blir det mye av... Vi stiller opp på det meste, og det er helt greit. Det som er litt irriterende, er at noen (få?) sjelden stiller, og det fører til mer på oss andre. Men sånn er det jo her i verden. Vi får yte ut fra evne;)
SvarSlettJeg har ikke noe i mot dugnader, det er både hyggelig og sosialt, og følelsen av å bidra er alltid god å ta med seg. Det jeg derimot ikke er så glad i er når vi må selge ting og tang som det er vanskelig å overtale folk til å kjøpe. Det siste som kom nå, er et slags rabattkort som vi foreldre må kjøpe, for så å selge videre. Da kjenner jeg at jeg blir litt sur. Gi meg heller ei vaffelpresse, og jeg står nonstop i flere timer og steker, om det er om å gjøre!
SvarSlettTil Pia, ja - sånn er det vel i verden.Noen har helt forståelige grunner til at det er uoverkommelig å stille opp - og noen har rett og slett ikke skjønt verdien av dette. Og så tenker jeg at det er de som går glipp av noe i det lange løp. En får velge hva slags menneske en vil være. En deltaker eller en gratispassasjer...
SvarSlettEnig med deg Mia i Myra...Jeg mener vel at sånne kjøpe-noe-tull-opplegg er et misbruk av dugnads- og fellesskapsinstitusjonen. Hele greia privatiseres, - ofte til at en må kjøpe hele pakka med hva-det-nå-er selv, dvs at det rett og slett blir en slags utvidet kontingent. Og det er sikkert veldig effektiv måte å få inn mer penger på - men ikke hyggelig, ikke gøy, ikke fellesskapsbyggende.
Så det jeg heier på er rett og slett de gammeldagse hardtarbeidende dugnadene der tid er innsatsfaktoren framfor penger.