Vel er det mye action her til tider og folk som fyker hit og dit. Men det som hjemmet skal stå for, det som hjemmet skal representere - er først og fremst der vi er sammen og der vi kan finne ro og trygghet.
Det kommer ikke helt av seg selv. Verden er så stor, så stor, inntrykkene, mulighetene og valgene er så ufattelig mange. Det kribler i små kropper etter en dag ute i verden.
Da må vi samle oss. Og vi har glede av å ha rutiner og ritualer, knyttet til tider på døgnet, dager i uka, årstider og merkedager. Vi tenner lys og kjenner varmen fra vedovnen. Blafrende flammer gjør noe med oss, gir oss roen.
Hjemmet er ikke en opplevelsespark, der det skal være mest mulig program.
Det skal være tid og rom for å hente inn roen. Til og med tid til å kjede seg, hvis en absolutt vil....
Barn lever i den familien vi voksne velger å bygge.
Selvfølgelig, selvfølgelig formes vi som fellesskap av oss alle, naturligvis også av disse små med sine egne personligheter og sin egen livskraft til å skape sitt eget liv. Men vi voksne gjør valg. Prioriterer. Bygger rammer for fellesskapet.
Det er noen ganger krevende å finne sin egen vei, vite hva en egentlig står for - og så eventuelt gå mot strømmen, mylderet, mulighetene der ute i verden utenfor. Vi deltar - men vi skal også alltid, alltid komme hjem.
Og her velger vi roen. Tiden. Rommet. Roen.
God helg.
Godt skrevet. Jeg tror at i dag, hvor mange småbarnsfamilier føler seg fanget i den berømte tidsklemma, så er det en god idé og reflektere litt rundt valgene vi gjør, og hvordan vi vil ha vårt hjem, hva vil vi ha rom for. Selv velger jeg stress-fri hverdag, så langt det lar seg gjøre. Late morgener når vi kan, og alle fire rundt middagsbordet når alle er hjemme. Vi prioriterer bort fulltidsjobb og mer penger, men for meg er det verdt det.
SvarSlettGod helg!
Hei - så fint å få kommentar fra deg!
SvarSlettDet er jo litt sånn med små barn at dager eller for eksempel kveldsøkter eller litt av hvert kan bli ganske hektisk nesten uansett hvordan en gjør det. Marginene er små når det er mange små. Og det eneste en kan gjør er bare å prøve å bevare roen allikevel.
Vi har også alltid valgt "lite jobb og lite penger - og mest mulig tid" - sånn relativt sett. Livet er hektisk nok og småbarnstida hektisk nok allikevel. Nå er ikke mine tre helt bittesmå lenger - men det betyr også at de kommer hjem med enda mer bagasje og inntrykk utenfra når de kommer hjem - og behovet for tid og ro i heimen, fellesskap rundt bordet osv - er der like mye.
:-)
Jeg vokste opp i et rolig hjem. Vet ikke helt om dette vare et bevisst valg av mine foreldrene eller om det bare var deres måte å leve på. Begge jobbet, men moren min var lærer i en barneskole og hennes arbeidsdag var enten like lang som vår skoledag eller kortere når vi begynte på et nivå som tilsvarer norsk ungdomskole. Jeg husker med gru helgedagene. Spesielt søndag var ofte så rolig at jeg var utslitt av å måtte kjenne på roen og freden. Kunne vi ikke dra ut, finne på noe, oppleve noe, gjøre noe. Måtte det være bok, hagesysling, håndarbeid eller noe lignende. Jeg vil fortelle deg, en blogg som jeg beundrer fordi du har dine faste og bestemte meninger, at medaljen virkelig består av to sider. Jeg klarer ikke å ha rolige helgedager. Jeg lengter etter å oppleve noe sammen med barna våre og de er små. Jeg higer etter opplevelser og input. Jeg tåler ikke ro og fred. Mine barn kommer sikkert til å dyrke akkurat roen of freden når de blir store, men ikke jeg nei. Jeg slapper av når vi er på kunstforestillinger (bor i et hvit hus i skogkanten rett utafor Oslo og jeg har ett år igjen før jeg kan levere det store fra meg), når vi er på tur, når vi besøker venner, når vi er i en park, når vi oppdager nye plasser i og utenfor Oslo. Det opplever jeg ikke som stress for barna, men som deilig avslappende påfyll i en hverdag som er nettopp kjennetegnet av det gjentakende og hverdagslige, den samme rytmen i barnehagen, på jobben, om morgen og på kvelden. Det er så utrolig godt for oss å komme ut av det. Og jeg ser overhodet ikke noe grunn hvorfor denne opplevelsen av at slike opplevelser minsker stress og uro skal kun gjelde for voksne. Jeg var stresset av mine foreldres ro og fred helt siden jeg såvidt kan fremkalle min barndom. Det vil jeg aldri måtte oppleve igjen eller videreformidle mine barn. Vi kan komme hjem og dele inntrykk vi har hatt fra dagen og det er godt det. Da kan roen senker seg, men ikke la ha meg ro for roens skyld. Nei.
SvarSlettBeklager mange skrivefeil i innlegget ovenfor. Utlending som skrev fra leveren uten å sjekke språket før innlevering. Dårlig idé det...
SvarSlettHei, Julia.
SvarSlettVi er jo alle forskjellige og trenger og ønsker forskjellige ting ut av livet, sånn er det med både store og små. Jeg kan egentlig godt skjønne at det var stressende (og kjedelig?!) for deg som barn dersom det "aldri skjedde noe". En veksling mellom nye og spennene opplevelser og input utenfra og det trauste og gjentagende - er vel det beste for mange av oss.
Vi her i huset opplever vel at hverdagene ofte blir hektiske, ikke fordi vi alltid skal så mye, men rett og slett fordi vi er fem mennesker som driver med forskjellige ting utenfor huset til vanlig - og så blir vi veldig glade for å møtes og "lande litt" hver ettermiddag/kveld. Når det er fridager og helg trenger vi litt av hvert - både gode formiddager med ro og lite program - og deretter tid til å ordne i hus og hage, og besøk, turer i skogen, svømmehall, museum og opplevelser. Vi prøver å få til en passe blanding, kjenne etter hva vi vil. Men jeg synes det er godt å se at ungene mine har et sånt forhold til hjemmet sitt at det er godt å komme hjem, her kan de hvile og kose seg når verden blir for krevende der ute. Hjemmet kan symbolisere ro - selv om vi selvsagt også oppsøker opplevelser (eller ro) andre steder. (Men hvordan vi liker å ha det er jo ikke noen norm for andre).
Noe av forskjellen fra da jeg selv var barn, opplever jeg er det økte presset som nå er på barn, de har et mye strammere tidspress, mye større aktivitetstilbud, medie- og spilltilbud osv. Det er mer å velge i - og lett at det blir for mye. Dette er en vanskelig balansegang. Jeg er glad for å se at barna mine også klarer å velge vekk en del ting - konsentrere seg om noe som gir dem glede - og ikke bare "bli borte" i mylderet.
Håper du har hatt en fin og opplevelsesrik helg!