En ung jente snakker om likestilling på radioen. Hun opplever det ikke som noe relevant tema i det hele tatt. Hun opplever at hun nesten er "for priviligert". Feminisme oppfattes som noe litt latterlig og ihvertfall tilbakelagt 70-talls... noe med å brenne bh-er og sånn....Jeg tenker - i hvertfall - to ting om dette.
Jeg kan godt forstå begrepet om å være "for priviligert". Jeg har ofte skrevet om nødvendigheten av å ha et slikt perspektiv på vår posisjon her i dette hjørnet av verden og på dette tidspunktet i historien. Se for eksempel her og her og her.
(Og for å være helt sikker på å føye til det: Alle har sitt, alle har sitt å slite med. Materiell velstand og et utbygget velferdssamfunn gir ikke i seg selv et godt liv. Det vet jeg, det vet vi alle...).
Men altså - jeg kan godt støtte hennes beskrivelse - av å være "for priviligert". Også når det gjelder likestillingsordningenes bit av tilværelsen er dette hjørnet av verden langt, langt framme.
Men så - neste ledd i dette resonnementet - er jo å løfte blikket videre - og som kvinner og menn i den priviligerte delen av verden og historien se om det er kamper å føre for, sammen med og på vegne av mindre priviligerte.....
Så det andre. Jeg tenker, jeg gjetter, ut fra stemmen på radioen at hun er ganske ung, - i forhold til meg, da.... Kanskje student, uten barn... - Og så tenker jeg - bare vent, kom tilbake når du ha fått barn... Når du skal kombinere familieliv og arbeidsliv. Er likestilling like irrelevant for deg, da?
For jeg tenkte som henne. Som skoleelev på 70- og 80-tallet, som student på 90-tallet, - jeg tok det som en selvfølge at jeg var på linje med gutta, at det var hva jeg kunne, mestret, sa og gjorde som telte. Og jeg kunne mye og var ikke redd for å ta ordet. Og var med.
Men så ble det et arbeidsliv og et møte med systemer som var innarbeidet og innkjørt. Og med mannlige sjefer av ulike aldre. Og med de uskrevne mønstrene mellom linjene. Og det var annerledes. Og jeg var ikke på linje lenger.
Og så ble det baby - og permisjon - og ny baby og permisjon (0g etter det tilogmed enda en baby....). Og - helt uavhengig av vår hjemlige gode og likeverdige arbeidsdeling, deling av permisjoner og likeverd og likestilling oss kjæreste-foreldre i mellom - og midt i verdens beste foreldrepermisjonsordninger - fikk jeg se nye begrensninger og mønstre som jeg ikke hadde ventet. Og som var mer krevende enn vi til tider klarte å hamle opp med.
Kanskje likestilling er et foreldet begrep, slik den unge jenta kanskje mener.... Men da er det kanskje slik at vi trenger nye begreper og nye forståelser. Hvis vi alle er så selvfølgelighetsbasert enige om at likestilte er vi og skal vi være, så er kanskje tida moden for å tenke enda lenger. Også tenke på rommet for forskjellighet. For forskjellige måter å ordne livet på og være på. For eksempel også på den bittelille forskjellen det er mellom å være gravid forelder og ikke-gravid forelder, tross alt....
Og så burde vår priviligerte og likestillingsgaranterte debatt favne et fenomen til - nemlig barna. For det har jeg lurt på en stund - om ikke barna falt litt mellom alle stoler i denne kampen, som mange mener er i mål, der likelønn og lik posisjon i arbeidslivet for kvinner og menn, understøttet av en enorm satsing på barnehageutbygging - har stått i fokus? Jeg lurer på om dette har vært for ensidig? For fokusert på at det er èn generell god modell for å leve som familie med voksne i yrkesaktiv alder. For lite rom for forskjellighet, og ulike måter å tenke godt for ulike barn i ulike familier. Rett og slett - hvor ble barna av i likestillingskampen? Tida med barna?
Jeg hørte også denne jenta på radioen - og tenkte veldig likt som deg: Kanskje ikke så rart du tenker sånn nå, men bare vent... Jeg har alltid vært interessert i likestilling og aldri egentlig følt at det var noe avleggs, men jeg må si problemstillingen fikk en ny omdreining da vi fikk barn. Jeg har også en mann som tar sin del av ansvaret hjemme, og vel så det, så rent privat opplever jeg ikke store likestillingsproblemer. Men jeg er ikke i tvil om at dette fremdeles er et samfunnsproblem. Det er for eksempel interessant at de gutta jeg studerte sammen med, tok doktorgrad sammen med, var på samme nivå som hele veien, nå plutselig er over meg både i stilling og lønn. Det skjedde mens jeg fikk barn og hadde permisjon. De har også barn, men det har ikke påvirket deres jobbverden i særlig grad. Samtidig: Nesten alle småbarnsfamilier jeg kjenner opplever at det blir for mye at begge jobber 100%, veldig mange av dem har redusert arbeidstiden og i ALLE tilfellene er det kvinnene som jobber redusert. Alle! Jeg skjønner dem godt, sånn rent privat. Men samfunnsmessig peker dette mot at likestilling fremdeles burde være et hett tema. Vel, dette ble langt. Takk for at du tente engasjementet :)
SvarSlettJeg tenke jeg også alltid har vært interessert, tatt det som viktig, - og så kanskje denne litt ahistoriske vinklingen som vi alle lever med til tider - at "nå er vi jo kommet så langt".
SvarSlettOg så så jeg meg rundt i seminarrommet på statsvitenskap grunnfag en gang tidlig på 90-tallet, og så at det det ikke var 1/3 av studentene som tok ordet. Det var halvparten av guttene/mennene - og så var det meg. Og senere ble det mer.
Og med barn ble det veldig tydelig. Men kanskje utydelig-tydelig. Fordi det er så mange ordninger og holdninger som er "på plass", så blir det som står igjen av hindringer og "ulikestilling" mer usynlig og vanskelig å håndtere.
For meg var koblingen av mange små barn og graviditeter tett i tett og en tilværelse som stipendiat bortimot uholdbar. Ikke på grunn av hjemmetilværelsen men på grunn av det jeg ble møtt med på jobb. Jeg ble møtt med kommentarer, holdninger og direkte sanksjoner som en ikke skulle tru.... - i "vår tid". Akademia er så til de grader bygd opp rundt et ideal om en intenst dedikert forsker, som er klar til å forsake det meste - og dermed forutsetter det bortimot at en har en "kone" som ordner opp med mat og klær og bursdagspresanger til tante og omsorgen for de små. (Og slik er det jo få moderne par og familier som innretter seg. Dermed er en bortimot dømt til å komme til kort.) Dette er et personlig stort og sårt kapittel i mitt liv, som kanskje ikke egner seg her i bloggen, - men som i hvertfall gir refleksjoner og tanker som kan inkluderes i en debatt.
Jeg er veldig glad for at du tar opp dette i bloggen din! Jeg tror de fleste kvinner - og en god del menn - opplever disse holdningene i akademia som problematiske. Det er egentlig ikke rom for å ha noe liv ved siden av. Du skal lese fag på senga og drømme om det om natten. Hvis ikke er du neppe verdig til å bli forsker. Og skal du lykkes som forsker, skal du helst oppføre deg som en av gutta. Er du kvinne og klarer å trives med en maskulin, gjerne kamporientert tone, kan du komme svært langt. Men ønsker du å ta en annen tone, og insistere på et bredere sett av verdier og interesser, så får oppstår problemer. Det har hvertfall jeg erfart. Jeg mener dette er et hovedproblem for akademia: Idealet om tøffe, heltidskrigere som kritiserer og forsvarer seg i ett, er lite forenlig med åpenhet og nysgjerrighet som burde ligge til grunn for vitenskaplig søken. Hadde likestillingen kommet lenger i akademia, tror jeg vi ville funnet ut mer. Takk for at du tar opp dette, som absolutt er et sårt tema for mange!
SvarSlettVet du - jeg er så glad for å få kommentar fra noen som ser dette slik, som et allment problem. Det har lett for å bli et privatisert problem, noe som bare gjelder "meg" (som ikke mestrer, eller ikke ønsker å danse den dansen som kreves). Takk!
SvarSlett