klokskap og ro i en stille tid

Det er jo påska som er den stille uke. Romjul er jo snarere tida for familieselskaper, julebukk-tull og andre store og små sammenkomster. Og det er vi glade for. Glade for tid og mulighet til å samles, til å være nær de som vi er nær men ikke alltid får treffe i hverdagen.

Men så kan vi kanskje også verne om stillheten i disse dagene. Verne om noe som gir ro, hvile, restitusjon, fellesskap og ettertanke i en liten juleuke, midt i en mørketid. Alt skal ikke og trenger ikke være stort og fantastisk og glitrende og marsipanfylt...

Noe av det mest verdifulle er det enkle og nære. Tegne sammen. Lese sammen. Legge det nye puslespillet. Ligge i en sofakrok og lese et julehefte, lenge, lenge.... Være fire år i romjulen og drikke kaffe med de voksne, dyppe en pepperkake i en liten espressokopp med melk...

Fem trøttinger som sover lenge under varme dyner, til samme fireåring melder i nitida at nå står han opp og skal lage frokost til oss alle, helt alene. En blek niåring som trenger all den ro og hvile han kan få. En aktiv sjuåring som har lagt av seg førjulsstresset (det er travelt å være den som lager mest til jul og i tillegg skal synge alle julekonsertene...) og nå ligger over julegavebøkene seint og tidlig. En mamma som myser og fryser og steller og stuller og sitter lenge med tekoppen hver formiddag og en pappa som ikke lengter etter tidlige jobbmorgener og seine møter han heller....

Ennå lenge til lekser og ukeplaner. La det vare. La oss finne roen.