Jeg har tre barn. Da førstemann var på vei var det uendelige mengder av bedrevitende, velmendende råd å få. "Alle" visste noe jeg burde vite om graviditet, fødsel og amming og babystell. Da nummer to meldte seg veldig raskt etter, var det tilsvarende - "alle" visste noe om søsken, sjalusi osv. Men - gjett hva - da nummer tre faktisk også veldig raskt etter var på vei, så ble det tyst. Folk regner vel med at vi vet litt selv nå, da.
Bedrevitende råd er slitsomt, selvom det er velmenende. Foreldre må få gjøre vurderinger og erfaringer selv. Jeg forsøker å vokte meg for å være en slitsom bedreviter. Det er mange måter å leve på, det er mange måter å være foreldre og barn i en familie på. Vi har gjort noen valg her i huset - som ikke nødvendigvis passer for andre.
Men nå vil jeg komme med en erfaringsbasert påstand nettopp om det å få og ha flere enn ett barn: Den største overgangen er fra ett til to barn.
(Og dette starter så fort den vesle nye er på tur...). For da starter nemlig tida for kompromisser og dårlig samvittighet.
Selvfølgelig er overgangen fra null til ett barn helt grunnleggende. I det hele tatt å bli foreldre, ha barn - er en enorm kontrast til tilværelsen før. Men for de fleste av oss er dette noe vi har tenkt så mye på og på beste vis forberedt oss på (selv om vi ikke vet hva vi går til). Vi tror det skal bli en overgang.
Men så nestemann. Da kan en jo tro at en allerede er forberedt. Vet en del. Har gjort det før. Og jada - det har dere jo. Men dere har ikke hatt to/flere.
De fleste får ett barn om gangen og to voksne fordelt på ett barn er noe helt annet enn når de tilgjengelige voksne fordeles på flere barn. Det krever omlegging i hodet. En ny tankegang.
Jeg trodde jeg var forberedt da veslejenta kom, 21 måneder etter storebror. Men jeg var overhodet overhodet ikke forberedt på den enorme mengden av dårlig samvittighet jeg skulle vasse i de neste månedene. Så det var vanskelig. Jeg var vant til å kunne gjøre livet så godt så godt som mulig for mitt ene lille fantastiske barn. Så satt jeg der med to bittesmå fantastiske barn og måtte plutselig gjøre kompromisser, la en skrike og vente mens jeg ordnet med den andre. En er faktisk ikke like mange voksne som barn tilstede til enhver tid. Ofte er en alene med sine egne barn. Jeg sov "aldri", sto på alltid. Og følte meg utilstrekkelig hele tida. Takknemlig for mine små - men fullstendig utilstrekkelig. Det var en sjokkerende overgang.
Da tredjemann kom var vi vant til det. Vant til kaos og kompromisser, stort ansvar men ikke alltid tilsvarende mengde kontroll. Vant til å leve med det myldrende mangfoldet og det ufullendte. Vant til å være blekksprutforeldre med mange armer og stort fang og et liv som ruller og går døgnet rundt, pauseløst, det går i hverandre, det går, det går - slik er livet, vi lander alltid....
Det gikk som en drøm å gå fra to til tre. Det var et under av en annen verden å gå fra null til en. Men fra en til to var en utfordring jeg ikke var forberedt på. Det tok tid å få grep igjen.
Vi har alle ulike erfaringer. Dine erfaringer er andre enn mine. Men til dere som kanskje strever med overgangen fra første til annet barn, så hør - det er ikke rart, denne overgangen er stor, - men det går seg til.
Prøv i mens å hvile i takknemligheten over å få være med på dette myldrende og ansvarsfulle og krevende livet.
Nå har jeg ikke opplevd overgangen fra to til tre barn, men kan si meg veldig enig i din opplevelse av overgangen fra ett til to barn. Den dårlige samvittigheten at den ene må vente, mens den andre får, har heldigvis etterhvert sluppet taket. Allikevel, "den gang" var det heftig å måtte venne seg til utilstrekkeligheten, og i begynnelsen spesielt overfor den eldste fordi behovene ikke alltid var like umiddelbare som hos den nyfødte. (Det er så mye som 2 1/2 år mellom våre to, og hver måned teller jo i den tiden hva gjelder behov for hjelp og muligheten til å vente litt).
SvarSlettFor meg var den største overgangen faktisk fra null til et barn...Som du skriver, er man jo forberedt. Men vårt barn var så våkent, så aktivt - hele tida. Jeg var så trøtt og sliten. Da han var to år, sov han hele natta, og det hadde gått seg veldig til. Da fikk vi nummer to, som var så rolig og fornøyd, og jeg synes alt gikk på skinner. Men det er klart at det blir jo mer og mer å rekke over etterhvert.
SvarSlettMed fire barn takker jeg for at ingen av dem har noen spesielle ting som må følges opp - de er friske, sunne, aktive, selvstendige - og det gjør jo hverdagen grei og fin.
En slektning venter sitt andre barn nå, det blir kun halvannet år mellom barna. Deres første er så rolig og grei - der tenker jeg mer at de kan oppleve at det blir strevsomt med to...;)
Du gir meg mye å tenke på! Jeg forstår det blir en overgang, men kan vel ikke helt forstå hvor stor. Det jeg er veldig glad for er at både min mann og jeg prioriterer familie foran alt annet. Etter at prinsen kom har vi begge byttet jobb, og tilrettelagt hverdagen så enkelt som mulig. Jeg tror det betyr mye at vi er enige om målene for livene/livet vårt. Og at vi begge verdsetter familielivet så høyt!
SvarSlettPS Jeg synes du beskriver fint det her med velmenende råd fra andre foreldre. Jeg opplevde det som provoserene og grenseoverskridende mange ganger med disse rådende da prinsen kom. Og i går tenkte jeg på: Skal jeg oppleve det samme når neste kommer. Ja, jeg vil vel høre et eller annet fra dem og dem, tenkte jeg;) Haha, jeg skal nok more emg med å forberede noen gode kommentarer, tenker jeg.
God fredag, og takk for god lesing:-)
Hei alle dere. Vi har jo alle ulike erfaringer, og det forteller jo dere om også. Viktig å ha beina på jorda og se at dette er mitt og vårt liv, og vi gjør så godt vi kan. Og - som Julia, det går seg til. - Og, Pia - har en friske fungerende barn, så skal en være svært takknemlig for det (og har en noen som strever, så skal en takke for all den lærdom og innsikt en får i livet av det også, men det krever også sitt....) - og Mammadamen, som du sier - det å vite at dette er noe jeg og vi velger og satser på, familie og barn akkurat nå - det hjelper over mange kneiker.
SvarSlettha en god dag!