barn og hunder - og litt mer om ansvar og kontroll...

En gang for veldig lenge siden, da de to største var veldig små, en ett-og-et-halvt-åring i vogna og en treåring på brett bak, så var jeg innom et lokalt gartneri for å ordne litt av hvert. Jeg fikk halt lasten min gjennom en tung dør og inn i varmen og en hyggelig blomsterdame hjalp oss - og så kom den kommentaren som folk ofte kommer med når de ser småbarn - "Ja, du har litt å streve med, ja." (Jeg har selvfølgelig det, akkurat som andre folk, men jeg liker virkelig ikke en sånn negativ tilnærming til det å snakke om at jeg har barn, jeg vil ikke lage small-talk av å klage på barna mine over hodene på dem - så da prøver jeg alltid å snu på det hele når jeg svarer - f.eks. "Ja, vi har jo litt av hvert å drive med, vi" - eller noe sånt)

Men så fulgte hun opp med: "Ja, det er vel som å ha hund".

Så ble jeg - som man ofte blir på feil tidspunkt - først stum - og så måtte jeg jo slå fast at -"Nei, det er det slett ikke."

Og av alle ting så syntes altså denne blomsterdamen at hun hadde så rett at hun fortsatte : "Da har nok ikke du hund."

(Det store spørsmålet blir jo da - hadde hun barn? - og det hadde hun nok ikke - men syntes altså at hun visste best allikevel).

Så var fokuset på at det var mye stell, mating og dressur/oppdragelse med begge deler - barn og hunder.

Men:

- Allerede fra første stund, fra barnet vokser inni deg, eller fra første blikk når det ligger i armene, så vet vi jo at dette barnet har det i seg at det skal vokse, vinne erfaringer og innsikter som langt overskrider det vi kan tenke og forutsi

- Barnet som en bærer, mater, rettleder/oppdrar, kler av og på og legger til rette for - dette barnet er et helt og fullt menneske som i hele seg har egenverdi, fra første stund er seg selv og utvikler seg selv som seg selv. Et menneske som tar mer ansvar, finner ut av sin egen vei. Et menneske som kan utvikle seg til å ta ansvar for sitt eget liv og for andre.

- Alle våre gode intensjoner, all vår tilrettelegging, all vår påvirkning butter også i dette - barnet skal overskride barndommen, bli mer enn vi kan tenke oss. Denne storheten, denne dimensjonen ligger i barnet fra første stund. Denne utviklingen skal vi få følge, men den kan vi ikke kontrollere. Barndommen har stor betydning, derfor må vi ta den alvorlig, men mennesket er også mer enn det

- Mennesker seg i mellom er likeverdige - uavhengig av alder og familierelasjon. Barnet og den voksne er likeverdige, selv om de har ulikt ansvar. Mellom mennesker må det derfor ligge en grunnleggende respekt for andre, også for barnet, barnet kan aldri bli behandlet som en hund (samme hvor godt hunder blir behandlet....)

Jeg har ikke hund, det er sant. Selvfølgelig har hunder personlighet og særegenheter. Men de er ikke mennesker. Forholdet mellom barn og foreldre er et forhold mellom likeverdige mennesker, det kan aldri et forhold mellom hund og eier bli.