ansvar og kontroll

Ansvar og kontroll - voksenord, knyttet til voksenambisjoner, noe vi forestiller oss er knyttet til voksenidentiteten

(Men også noe vi forsøker å formidle til barna - den gamle slageren "ansvar for egen læring", ta ansvar for leksene og rydde rommet, ansvar for å holde avtaler, komme hjem i tide - øve på selvkontroll i konfliktsituasjoner (gå til side, tell til ti, ikke slå når du blir sint) - øve på kontroll over sykkelen (veldig aktuelt øvingsfelt her i huset der jeg stormer etter fireåringen i racerfart på tohjulssykkelen -mye fart, men ikke helt kontroll i kryss og nedoverbakker!))

I jobbsammenhenger er vi - som regel - vant til at dersom ansvarsfeltet utvides, så økes også kontrollmulighetene. Du får et nytt ansvarsfelt på jobb, dermed får du for eksempel også rett til i innkalle til møter om dette, delegere arbeidsoppgaver, bruke av et budsjett, inngå avtaler, ta beslutninger knyttet til feltet osv.

Gjett hvordan dette slår ut på det sentrale voksenfeltet som foreldrelivet er?!

Alle kan være enig om at det er et stort ansvar å ha barn, uansett hvor mange. Samtidig er det mulig å påstå at ansvaret også øker jo flere barn man har, man har i hvertfall ansvar for flere små mennesker. Altså økt ansvar.

Men altså - gjett - øker kontrollmekanismene med dette økte ansvaret? Å neida, der går nemlig kurven nesten motsatt vei. Jo flere barn, desto mer ansvar - men ikke mer kontroll - er altså min påstand.

(Hvis noen lurer på hvorfor - så er det ganske enkelt slik: Barn er ikke brikker, de er mennesker, forskjellige mennesker, med alle slags påfunn og ideer, særegenheter, interesser og motviljer. Jo flere en er i en familie - jo større mangfold, jo mer som skjer, jo flere ting som vi voksne ikke kan eller bør ha kontroll på. Barn er seg selv. Familielivet og hjemmet er heller ikke noe som en (eller to) foreldre kan ha full kontroll over, det er et liv! Det utvikler seg, vokser, leves med de menneskene som lever der - for utvikler oss gjør vi jo alle, store og små. Da er det kaos til tider, men et liv.)

Og for å slå fast det nok en gang: Ansvaret for barna og familien er stort og det er de voksnes, ingen tvil om det. Vi har ansvaret for rammene i familien. Vi som voksne bestemmer det aller meste om de store tingene i dagliglivet. Men innenfor disse rammene myldrer livet. Så har vi naturligvis også ansvar for å veilede, oppdra, hjelpe på vei også med de små tingene, som å få til en forståelse for at prompe-prat ikke hører hjemme ved bordet, at "hvem -sin-tur-konflikter" kan løses uten å slåss, at bestekameratens klinkekule må leveres tilbake.

Og vi har ansvar for og lov til å ha leggetider og inne-tider og spisetider og andre husregler. Det er samfunnsbygging og familiebygging gjennom avtaler og tydeliggjøring av forventninger.

Men det er ikke å ta ansvar via kontroll, det er gjennom å være sammen, leve sammen og være den eldre, den som kan vise vei. Men veien går de selv. Og med mange mennesker i huset blir det noen ganger mange veier på en gang.

Og dette er strevsomt for voksne mennesker. Veldig mange voksne mennesker synes at kontrollering er svært sentralt. Økt ansvar uten økt kontrollering er en utfordring å leve med. Noen løser det tilsynelatende ved å prøve på ulike måter å ta svært stor kontroll over barna og familien.

Alternativet er å identifisere seg med dette - et enormt ansvar - men ikke tilsvarende kontrolleringsmuligheter. Så må livet leves og ansvaret tas og vi alle må vokse og modnes og hjelpe hverandre til å være og bli gode mennesker.