Jeg har skrevet om dette før. Hvordan det slo meg i fjor sommer hvor privilegert jeg var. Privilegert omgitt av badeturer og behov for nye måltider og høytlesning og klesvask. Litt beskyttet midt i det hele. Skrekk-sensommeren kunne mykes opp. Barnas liv og sommerlek og daglige behov holdt meg fast i en virkelighet der jeg trengtes - praktisk, fysisk, oppmerksomt, omsorgsfullt, nært. Der jeg ikke bare kunne synke lenger og lenger ned i 22. juli-skrekken. Det kom først med nattestillheten. Hver natt. Alle de 77 navnene og ansiktene deres holdt meg våken. Skrekken, uroen. Til en ny sommerdag som sommermamma med levende livlige barn reddet meg.
Det samme gjelder nå. Det er inderlig godt når vi to voksne kan vaske huset sammen en torsdagsettermiddag, vite at dette trengs, alle senger skal skiftes på, vi skal storhandle, alt skal gå rundt. Vi er de heldige, vi har våre å stelle for og kan holde oss i gang. Skrekkens rettssak ruller og går. Vi følger med. Vi gråter og fryser på ryggen. Vi har ansvar for dette samfunnet. Vi må vite og vi må tenke. Det er nok der til å trekke oss ned, ned i avgrunnen, ned i skrekken. Men så kommer de sølete regndressene, og litt feber på minstemann og mat skal vi ha og det må skrus i en ekstra skrue her.
Så berger vi oss. Så lever vi et menneskeliv som går videre. Med skrekken. Med ansvaret for et liv med erkjennelsen av det skrekkelige. Men også med dagens meningsfylte oppgaver som bærer oss videre og videre.
Ja, det er mye å bli skremt og fortvilet over i forbindelse med denne rettssaken. Men den beste/verste straffen han kan få er vel at vi fortsetter å leve livene våre i stort og smått uten at samfunnet endrer seg i særlig grad av det han har gjort. Og det beste for oss og våre barn er jo det samme, at trygge hverdager leves - en dag om gangen, og gradvis fjerner redselen og sjokket vi føler over alt dette grusomme.
SvarSlettDet har du rett i!
SvarSlettKlokt og vakkert. Takk.
SvarSlettDu treffer meg så inderlig noen ganger. Takk!
SvarSlett