De rolige dagene. Den stille uka. En stille gate. Rolige morgener. En familie med senkede skuldre, lange frokoster hver dag. Tid til å kjenne etter, tid til å gjøre ferdig, tid til å ta oss tid. Søskentid og familietid. Bokbunker, spill og legoprosjekter. Ta de kjente turene våre og noen nye i det kalde vårværet. Lange lesekvelder for de voksne.
Er vi der nå? Endelig? Godt? Når denne roen senker seg, når vi ikke skal noe - men allikevel er og vil og kjenner så mye. Er vi der nå? Littegrann - kan vi kjenne det?
Og så er det noe som holder igjen i meg når jeg kjenner på dette. Når jeg ønsker å bare kjenne denne roen og gleden. For jeg skrev en tekst i sommer, etter urolige uker og famling. En tekst med denne tittelen - "Vi er der nå". Da vi endelig kjente sommerroen og sommerrytmen. Endelig var vi der.
Trodde jeg.
Datoen var 21. juli, 2011.
Vi vet aldri hvor lenge det varer. Ingenting varer. Men akkurat nå, akkurat nå har vi det vi har. Ta i mot. Være der vi er. Er vi der nå?
God påskeaften til deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)