alle mammaer skal!

Martine Aurdal har fått på trykk at alle mammaer burde jobbe 100 prosent. Nuvel. Da blir det i hvertfall debatt.
Les for eksempel Ylvalis gode refleksjoner om dette.

Og jeg sukker jo litt oppgitt jeg også. For jeg skjønner jo at hun vil det vel, og at hun er så fornøyd selv - kjempefint. Og i tillegg har hun vel ikke skrevet dette selv, det er en reportasje i bladet Mamma - så kanskje var det ikke akkurat sånn...

Men - jeg må jo pirke litt i denne argumentasjonen litt allikevel. For det blir så firkanta og bedrevitende, både om folks liv - og om hva som er best samfunnsmessig.

• Hva om det var motsatt - hvordan hadde vi sett på et utsagn om at "alle pappaer burde jobbe fulltid" - hæh?
• Og så er det dette med "fulltid", hva er nå det? For tida er vel det definert som en 37,5 - 40 timers uke, og sikkert mye mer hvis man er travle-Martine. Men fulltid er et historisk foranderlig begrep som alt annet vi mennesker organiserer oss rundt, det er da ikke en gitt og gyllen målestokk som vi alle skal måles opp mot (for ellers.... - svikter vi feminismen/kvinnene/samfunnet/fortida/framtida...?!)
• Og så var det "jobb". Hva er nå det? Det har da sannelig også variert gjennom tidene - og er heller ikke en entydig målestokk. Det betyr nok nå for tida stort sett "det vi får penger av andre for å gjøre". Men hvorfor skal nå det være den eneste målestokken på verdifull innsats, gode livsvalg og støtte til en bærekraftig og god framtid?

Vi har alle fulltids-liv. Vi fyller døgnet med livet vårt, betalt og ubetalt, gode og mindre gode valg. Det er ikke den eneste løsningen, den eneste farbare vei eller det eneste gode å ta betalt for mest mulig. Gjett hva - det finnes ansvarlige gode liv, rettet mot en framtid for både kvinner og menn og barn, som også vektlegger andre balanser i livet.

Og i dette landet som vasser i melk og honning globalt og historisk sett - så må det være mulig å gjøre andre valg enn å tjene enda mere penger (hvis det nå er det "fulltidsjobb" betyr, hvis det nå bare er det som er forskjellen på å være fulltidsengasjert i litt av hvert og å være i fulltidsjobb). Det betyr ikke at vi er uvirksomme og unyttige. Det betyr heller ikke at vi svikter feminismen. Vi er ikke forpliktet av fortidas kamper til å fortsette å aksellerere alle tredemøllene. Det finnes andre valg. Det finnes andre framtider å kjempe for.


(og så var det jo det da, om hvor barna havner oppi alt dette - men det har jeg skrevet om mange ganger før.......)