Det kan en jo lure på noen ganger. Er det plass for barn her i dette samfunnet? Og dette framstår vel som et ytterst paradoksalt spørsmål i en tid der vanlige familier plutselig har fire unger og der full barnehagedekning har stått omtrent aller øverst på den politiske lista, der lekelandene bygges ut - og der kritikken av curlingforeldre gis ny næring igjen og og igjen. Kan en virkelig da spørre om det er plass for barn - har de ikke rett og slett nesten for mye plass, blir ikke alt for mye tilrettelagt nettopp for barn?
Jo - kanskje nettopp det. For mye tilrettelagt. For mye opplegg. For mye spesielt spesielt for barn. Akkurat som om det er helt spesielt med barn, spesielt ekstraordinært. Ikke vanlig, nemlig. Ikke en del av det vanlige trauste livet, liksom. Neida, det skal være fantastisk og idyllisk, og ikke minst svært morsomt - både å være barn og å ha barn...
For ellers er det jo strevsomt. Og "mye styr".
Hvor gamle er ungene dine, da? - kan noen spørre. Og uansett hvilken tallrekke jeg har ramset opp de siste åra - f.eks. ett og to... - eller null, tre og fem.. - eller snartseks, åtteogethalvt og akkuratfyltti - så er altså responsen uansett enten - "ja, da er det nok strevsomt". Eller - "ja, da er det vel mye styr."
Skal jeg liksom nikke inneforstått til dette? Gjensidig forståelse, nikk, nikk? Mye styr og strev? Det er absolutt mulig å legge en slik fortolkningsramme til grunn. Men det innebærer jo at en på en måte sammenligner med noe annet som liksom er "normallinja" - og som liksom er mindre styr og strev...
Jeg tenker annerledes. Når en har barn så er det normalt å ha barn. Da kan jeg ikke hele tida sammenligne med ettellerannetannet. Det er ikke "ustrevsomt" å ikke sove en hel natt på seks og et halvt år, for all del. Eller ha syke barn. Men det blir jo også normalt etterhvert. Det er det livet en lever. Det er det vanlige livet.
Hvis alt som har med barn og trøste og bære og mate og stelle og hente og følge og legge og vekke og lekser og oppkast og snørr og bleier igjen.. - blir regnet som styr og strev og ekstraordinært, og dermed noe vi nesten ikke orker - så vil jeg si to ting
- det er et (dårlig) tegn på at vi som samfunn egentlig ikke har plass til barn. Det er jo så strevsomt! Det bryter med krav og forventninger og kontroll... En kan ikke beregne at en skal være opplagt etter på jobb en natt med oppkastsjau på to små. Tre små blir syke på skift i vinter etter vinter (til en plutselig er gjennom den fasen også).
- det er en skummel tolkning som lett fører videre til en situasjon der en tyr til å passivisere unger med ren underholdning, for å få mindre styr og mas - når voksne har det travelt - og når voksne vil være i fred for styr og mas. Vi organiserer et samfunn der barn skilles ut i egne sektorer mye av tida - eller tilbys "nok" underholdning til at voksne får fred...
La barn være vanlige. Slapp av. Det er ikke ekstraordinært å være barn eller ha barn -(selv om vi alle som får oppleve det naturligvis har all mulig rett til å føle oss ekstra priviligerte som får oppleve dette.) Det er verken hoppeloppelandmoro og cupcakes-idyll og hvite kjoler som skal til. Det er dagligliv og fellesskap. Gjerne styr og strev, det hører til menneskelivet det også, det er ikke ungenes skyld. Ta dem med på styr og strev og hverdagsliv. Ikke sett på en film eller sett ungene foran pc-en når de voksne har det travelt. La oss sjaue sammen og få unna styret sammen - og så gjøre noe vi koser oss med etterpå.
Jeg har grått meg gjennom mine doser av sykdom og bekymringer og belastninger i mange år. Jeg er ikke uvitende om det. Jeg synes vi alle skal kunne dele med hverandre og støtte hverandre når det gjelder den siden av å ha ansvar for barn. Det er ikke det jeg taler i mot her. Det er krevende å være menneske i verden, og det er krevende å ha ansvar for små.
Men ikke la oss vinkle det slik at barna ikke passer inn - at de må skyves ut, at de må underholdes til ro.
Framtida ligger i at vi lever med hverandre, med strevet og med gleden over å være sammen tross alt...
Da jeg ventet min første for snart 30 år siden så forsto jeg ikke hvordan jeg skulle kunne klare ikke å se et helt TV-program, eller holde en samtale gående med stadige avbrudd av barn.
SvarSlettDet rare var det det gikk helt utmerket. Man er så til de grader i situasjonen at en ikke lengre husker hvordan det var før eller tenker på hvordan det vil bli. Selv om jeg nok er helt klar på hva jeg vil tilby mine barn når de får barn; en nattevakt innimellom.
Selv om mine barn husker at de synes det var slitsomt å delta i arbeidsoppgavene i hjemmet fra de var ganske små, så er de glad for det nå. De har nok en ganske stor praktisk kompetanse som andre på samme alder ikke har.
Sånn som deg tenkte nok jeg også før jeg fikk barn. Men så kom de - og det var en kjempeomveltning - men det var jo fortsatt meg og mitt liv. Mye dreier seg om å være midt i det en er i - være i den situasjonene en er - ikke bare være i opprør og i "motstand" mot det en er midt i - nå.
SlettOg det du sier om praktisk kompetanse - det heier jeg på også. Det synes jeg jeg har plikt til å bidra til at ungene mine får!
Fantastisk innlegg! Jeg er så glad for at du skriver denne bloggen!
SvarSlettOg det er faktisk ikke så lett å følge den røde tråden om at dette er det normale livet, det med barn. Og kanskje har det mye emd samfunnet som hele tiden viser noe annet...
Jeg vet bare at livet emd å være tilstede med barna er det eneste jeg kan velge. Og at det også er et egositisk valg. Her og nå og for fremtiden. Jeg skal definitivt ikke sitte om tjue år å minnes alle kaffekoppene jeg kunne drikke i jobblunsjene med begge hender, eller foredragene jeg holdt, eller konraktene jeg sikret osv.osv. En dag er det de varme klemmene, skitne barnehendene og mislykkede muffinsene vi bakte jeg skal leve på igjen.
Karianne
Takk Karianne. Hold på det du ønsker deg! Og vi som fikk unger seint - vi kan da jammen se at vi får med oss mye i løpet av livet, tross alt. Det var varme kaffekopper i mange år før de små kom - og de kommer seinere også. Nyt myldreårene.
SlettOi, du skriver mye fint, men dette er en av de beste! Sporenstreks delt til alle jeg kjenner. Tusen takk for de gode refleksjonene og de viktige spørsmålene!
SvarSlettTakk takk takk
SlettSamfunnet har plass til barn som allerede har høy utdannelse, er veletablert med jobb og bolig og med høy skattbar inntekt når de kommer ut av mammas mage. Og så skal de helst dø den dagen de går av med pensjon og sist men ikke minst,være "lytefrie" og friske fra vugge til grav.
SvarSlettSlike barn har samfunnet plass til. Ski på beina er det ikke så nøye å bli født med.
Kjempebra innlegg!
SvarSlettVeldig enig med deg
Jeg tenker at det kanskje henger sammen med at mange får barn ganske seint. Da har man jo hatt god tid til å lage en slags normal for hvordan livet skal være og hva man skal ha tid til som det er veldig vanskelig å opprettholde når man har fått barn. Da blir det kanskje til at man ser på barna litt som forstyrrende elementer.
SvarSlettSamtidig er jeg veldig overbevist om at barn har det best når mamma og pappa også har det bra, og folk er forskjellige. Noen trenger mer alenetid enn andre, noen tåler våkenetter og sykdom og hverdagsstrev bedre enn andre.
Hei, takk for kommentar! Ja, noen av oss får barn "seint". Kanskje betyr det at vi vet mer om hva vi vil, hvem vi er når de små kommer. Kanskje ikke. Men de små som kommer - de er også seg selv, og de er forskjellige. De kan jo ikke bare tilfredsstille de voksnes vaner og behov. Det er et samspill i en familie, tenker jeg (og trøster jeg meg med noen ganger i denne myldrefamilien som er så mye mer og annet enn jeg kunne tenkt og planlagt alene :-) ). Som voksen kan jeg definere mange rammer og vilkår for familien. Men når det gjelder våkenetter og sykdom og mye annet - så er ikke det på lista over valg en har. Noen får svært syke barn, eller barn med andre spesielle (eller høyst ordinære) behov eller problemer. Det er ikke noe en kan si at en ikke "tåler" eller at de voksne ikke "har det bra" med det. Det er bare livet.
SlettOg det med hverdagsstrev skjønner jeg ikke helt. Strevsomt er det jo. Men hva er liksom alternativet? Vi må jo liksom leve midt oppi det også. Gjøre det beste ut av det, tenker jeg.
Nei, man kan ikke velge bort våkenetter. Men man kan få lov til å synes at det er slitsomt. Og man kan få lov til å si det høyt. Jeg oppfattet innlegget ditt som et slags hjertesukk i forhold til småbarnsforeldre som klager over at det er slitsomt å ha barn - at vi bare burde akseptere at det er slik. Jeg mener det må være lov å si fra at man syns det er tøft, og jeg mener det er stor forskjell på hvor tøft det oppleves. Både fordi barn er forskjellige, og fordi voksne er det.
SlettDet er klart det er slitsomt. Og det er klart en skal si fra om det og få forståelse og støtte for det. (Les gjerne avslutningen av innlegget mitt igjen, hvis du lurer på hva jeg mener om det...)
SlettJeg tror nok jeg er mye mer opptatt av hvordan jeg vil formulere meg selv om det å ha barn - enn å kommentere/kritisere andre. For eksempel skriver jeg om en kommentar jeg ofte får, nesten uansett hvor gamle ungene mine har vært - (og nå er de jo ikke bittesmå lenger) - så blir det liksom en sånn støttende "åja, det er vel slitsomt". Og det er ikke min overskrift. Selv om mye selvfølgelig er slitsomt, det kan jeg skrive under på med mange streker. Men det er ikke den overskriften jeg - jeg - vil velge å legge på det livet jeg har levd de siste ti åra. Det tror jeg hadde knekt meg helt om det normale (dvs dag-til-dag-livet) livet jeg lever skulle være noe jeg selv betegnet som slitsomt og "unormalt". Jeg forteller mot slutten av innlegget mitt at jeg har grått betydelig over tunge sider ved livet. Jeg har stor forståelse for den siden av å livet. Men jeg - i mitt liv - må forsøke å velge en annen måte å gripe dagene på.
Så, godeste frøken Makeløs, jeg sukker ikke over andres klaging. Jeg forsøker å finne måter å tenke på selv som gjør livet noenlunde meningsfylt å leve. Og så sukker jeg litt over en samfunnsdebatt og en måte å organisere samfunnet og dagliglivet på (og da mener jeg mer på makroplan og diskursplan for å snakke samfunnsvitenskapelig - og ikke knyttet til den enkelte sliten småbarnsforelder) - men altså en måte å organisere oss på som skiller barn ut i egne institusjoner svært store deler av hverdagslivet fordi de ikke "passer inn" - og som pøser på og fyller normalbarndommen med en underholdnings- og forbruksindustri som er helt grenseløs. Det må jeg si. Det bekymrer meg.
Men noen anklage eller kritikk av den den enkelte sliten nattevåker - det er ganske fjernt for meg å komme med. Tro meg på at jeg vet litt om det. Det tar ikke alltid slutt heller...
Takk, Magne. Og wups - der gikk leserstatistikke opp, ja. Velkommen - nye lesere.
SvarSlettkjempefin lesning:) Takk for at du deler tankene dine rundt viktige tema! Gleder meg til å lese mer-mvh Renate
SvarSlettFantastisk innlegg!!!!!!! Er 110% enig, og har ingen innvendinger :) Og det skal noe til, kan jeg love deg ;)
SvarSlettOi, dette var deilig å lese. Helt i min ånd. INGEN innvendinger herfra heller. FANTASTISK!!::))Klapper, klem til deg:)
SvarSlettVåre barn er som kjent våre alles framtid og trenger all den stimulig, erfaring og kunnskap de kan få. Det får man ikke ved å sitte foran PC´n, TV eller ligge i sofaen å kjede seg.
SvarSlettAlle barn har godt av å følge med på hva de voksne bedriver, og helst være med å delta på de oppgaver som er enkle nok for barn.
Selvsagt er det hektisk med ett eller flere småbarn i familien, nettopp derfor er det viktig at de ikke kommer i veien, men blir tatt med absolutt over alt der de ikke er i fare for for seg selv, eller kan komme til skade.
Barn tåler mye mer enn hva mange bekymrede foreldre tror!
Vargas
Kjempefin blogg du har, og dette innlegget var veldig treffende for meg også!
SvarSlettHar man barn så har man barn, og da det liksom bare slik det er. Da dreier det meste seg om å leve slik at de føler seg elsket, trygge og ønsket. Men det betyr ikke at man ikke er et selvstendig voksent individ heller, så kunsten er å finne den gyldne balansen.
For jeg må jo si at jeg syns at det er godt å bare være meg selv, og for meg selv innimellom også...!
Sånn som nå, på en tirsdag, så har jeg fridag, og hadde god samvittighet da jeg leverte minstamann i barnehagen. Han har det fint der, og jeg kjenner det er godt å "kvila vetet", og ha hodet helt for meg selv i noen timer.
Jeg tror at det gir meg overskudd til andre deler av hverdagen med barna:-)
Hei. Takk for kommentar. Ja - det er klart at en trenger noe som er "bare for meg" også. For min egen del så må jeg prøve å passe på at jeg får gjort noe jeg "ikke må". At det finnes littegrann tid til å lese, lage, skrive, surre - ikke bare nyttig og nødvendig tidsbruk hele tida. Da tar jeg meg inn og orker mer.
SlettEn fridag til deg til å "kvila vetet" - det høres flott ut.(Ei venninne av meg pleide å kalle det "å vær heim alein i hauet") Det trengs i blant! ha en fin dag.
Dette var et helt fantastisk innlegg.
SvarSlettBlir litt oppgitt over at andre voksne himler med øynene når de ser meg på butikken/i vaskekjelleren/på skitur/osv/osv med tre barn og lurer på hvorfor de må være med overalt.
Men: de er jo der. De hører med.
Selvfølgelig blir jeg sliten, men det er ikke fordi barna er så slitsomme - de er jo bare seg selv:)
Veldig bra innlegg! Det hender jeg blir litt beklemt når barnløse venner unnskylder at de klager over at de er slitne til meg som har tre små barn. Selvfølgelig er de også slitne, og trenger ikke unnskylde det. Barn er ikke det eneste man blir sliten av her i verden, og som du sier, man blir vant til det, det blir normalen.
SvarSlettSelv kjemper jeg daglig mot fristelsen til å skru på barnetv litt for tidlig. Og jeg vinner definitivt ikke over fristelsen hver dag...
Joda, eg har prøvd og det er plass til barn/barnevogn:
SvarSlettpå butikken, på cafe, hos frisøren, hos tannlegen, på jobbintervju (fekk jobben!) og hos damene som voksar mine smekre lår. Poden har også vore med meg på personalmøte, juleavslutning og samarbeidstid, så det var eit travelt første år for han... Det går til og med an å "kasta" barn oppi lekegrinda med mett mage, kanskje ei melkeflaske, tutt eller favorittkosedyr og ta seg ein pause på soverommet med kjærasten. Berre husk å la døra stå på gløtt... Ettåringen min hjelper gjerne til med å dytte handlekurv og støvsugar og å fylle/tømme oppvaskmaskinen, og klesvasken ordnar eg med medan han plaskar i badebaljen. Mitt tips er at ein forberedar barnet med god og mett mage og sikrar området - og så er det fint sjelden eg har møtt på folk som ikkje tykkjer om å ha ein liten smilande krabat på visitt. Sjå mulighetane og kos deg med barnet - overalt!
Flott å lese :-) Husker Sissel Benneche Osvold skrev en kommentar i Dagbladet da ordet "tidsklemma" var så i vinden - hvor hun lurte på hvem i alle dager det var som hadde lovt disse foreldrene at alt skulle være så enkelt og perfekt, at livet overhodet ikke skulle forandre seg etter at de fikk barn? Og jeg husker at min mor anbefalte meg, da jeg var som mest utslitt selv en periode, å tenke på det å ha barn som "jobben min" akkurat da. Det er jo sånn det er, noen ganger topp, og noen ganger mer strevsomt, men et valg man har tatt og det mest givende i livet.
SvarSlettJa, det husker jeg også da hun skrev, nettopp det - hvem har solgt inn ideen om at livet med barn skal være enkelt og "akkurat som før"! Vi forandrer oss alle med de opplevelsene og møtene vi har gjennom livet. Selvfølgelig utvikler vi oss også gjennom å leve med barn. Men vi er fortsatt oss selv.
SlettKjempefint innlegg - tusen takk for gode refleksjoner (og for et ærlig bilde øverst, det liker vi:)
SvarSlettAlt skal være så behagelig i dag, alt skal gå på skinner, man skal sove godt om natten, trene og spise sunt på dagen, god utdannelse og jobb hører også med. Barn er krevende, men også det beste som finnes.
Jeg er veldig for normaliseringen som du snakker om. Våkenetter og oppkast hører til like naturlig som roser i kinnene og gode klemmer.
:-) - Ja - det er et supert bilde av en veldig seriøs femårig kokk her i huset. I ferd med å BÅDE bake eplekake og steke pannekaker nesten helt på egen hånd. Det er også et supert bilde av det action-mylderet som eksisterer på kjøkkenet vårt omtrent til enhver tid....
SlettKjempeflott skrevet! Har tenkt de samme tankene mange ganger... Det er forferdelig å høre småbarnsforeldre klage kontinuerlig over hvor travelt og slitsomt alt er, hvor deilig det er med barnefri, irritere seg over planleggingsdager i barnehagen og sukke over at ungene er syke og en må være hjemme fra jobb... Har man valgt å få barn, bør de komme i første rekke så lenge de trenger det, de blir tidsnok store og plutselig er de ute av redet. Da tenker man på tiden som fløy avgårde... kanskje fordi man glemte å være til stede?
SvarSlettDet BESTE jeg har lest noensinne om foreldre, ansvar og barn! TAKK! :) og helt enig!
SvarSlettOi - tusen takk!
SlettEr så enig!! Jeg blir alltid like paff når folk sier at nå er de "ferdige med barn", nå skal de ha tid til seg, og det skal skje UTEN barn til stede, vel og merke. Tiden uten barn er blitt verdifull fordi den er nettopp det. Voksentid uten barn. Tenk om vi hadde sagt det samme om andre aldersgrupper? "nei nå vil jeg ha pensjonistfri, faktisk. Vi trenger tid UTEN masete eldre som trenger hjelp til å bære inn ved" eller "Nå får du reise bort, konemor, for det er så masete med deg at jeg trenger litt konefri, der jeg kan slappe av og være meg selv og ikke måtte forholde meg til deg. det er først DA jeg virkelig greier å kose meg, nemlig". Jeg mener ikke at besteforeldregenerasjonen ikke skal kunne reise på storbyferier og hva annet de måtte ønske. Eller at småbarnsforeldre ikke skal kunne ønske seg en hel natts søvn innimellom. Men jeg reagerer på dette kravet om å lage en kapsel rundt seg der bare noen har adgang og der andre er uttalt uønsket. Jeg har vokst opp i en familie der alle generasjoner alltid har hørt til, og der noen til en hver tid er barn eller eldre. Og slik vil jeg ha det.
SvarSlettMorsom sammenligning! Det er litt sånn at barn blir (noen ganger, da) omtalt som noe man "har". I stedet for at de "er". De er her. Er seg selv. Hører med. De er ikke noe man "har" som man må plassere her og der og bli "fri" fra.
SlettOg så får jeg jo føye til at forståelsen for behovet for søvn er stor hos meg, siden du nevner det. Jeg har veldig mange år uten særlig søvn bak meg og hvem vet hva jeg har foran meg. Men det er sånn det er i perioder. En får gjøre det beste ut av det. Etter en søvnløs natt kommer en dag med nye muligheter...
Flott innlegg.. Er så enig med deg, og du skriver så bra rundt det! Takk!!
SvarSlettLene
Nydelig skrevet og så sant det du tar opp. Jeg jobber ikke mere enn 2-3 vakter i uken og det blir ikke mye penger og heller ikke mye fancy utstyr...men vi klarer oss og det er et bevisst valg. Jeg elsker barna mine og ønsker å velge dem i de årene jeg har dem som små, fremfor å velge alt det andre jeg kunne fått for flere vakter på sykehuset og penger på konto. Det finnes kvaliteter i livet som er så viktige å holde fast på... så kan alt det andre få vente noen år. Flott blogg <3 Hilsen EmmaMor... og ps så heldig du er som har epler i hagen:-)
SvarSlettVeldig bra! Er så enig...jeg valgte dessverre den "lettere veien", med mye skjerm-barnevakt. Angrer som en hund i dag, når ungene er blitt store. Prøver nå å delta og bidra mer i deres liv. De trenger foreldrene sine.
SvarSlettEnig i mye av det du skriver, ikke minst at det å få eller være barn ikke er en "diagnose", men bare en av livets faser, og at barn naturlig skal inngå i familien og hverdagslivets rutiner på linje med de voksne i familien. Og man behøver ikke å tilrettelegge alt etter barna, eller å "stimulere" dem på "riktige måter" hele tiden:livet i seg selv er en opplevelse når man er liten! Når det er sagt synes jeg - som mor til tre på under to år - at det må være lov en gang i mellom å glede seg til livets neste fase også. Jeg nyter mine tre babyer, tar våkennetter og alt annet med som en del av livet, og er helt OK med å stille mine mere egoistiske behov i skyggen i noen år. Men jeg er ferdig med å få barn - både av hensyn til barna, som nå skal oppleve at mor får litt mere overskudd - men også av hensyn til meg selv! Det er ikke bare bare å få tre så små passet, og jeg gleder meg til å få bedre tid til å dyrke mosjon, ta en skitur (vanskelig med tre i pulk...), ha litt penger å bruke på klær,sko og frisør til meg selv og så videre. Ikke misforstå; jeg "ofrer" meg gjerne for verdens skjønneste tre skapninger - men den neste fase er også naturlig. De skal jo også løsrive seg på et tidspunkt, og da skulle jeg nødig sitte der med rødkantede øyne og føle at livet er forbi. Livets neste fase har også noe å by på - og det tillater jeg meg å glede meg til!
SvarSlettLivet har mange faser for både store og små - og det er klart vi skal glede oss over det. Både glede oss over der vi er og glede oss til det vi kan se framfor oss. Lykke til med tre babyer!!
SlettTakk! Dette trengte jeg.. Den ene etter den andre har vært syk her siste mnd (nå sist ble hun på 8 mnd syk..så litt lite søvn på meg i natt kan du si..). Men dette er jo en liten pris å betale for å ha en kjempefin familie! Jeg ville jo ikke vært singel igjen! Ikke ville jeg vært uten barn heller. Vi ville ha 2, og nå har vi to sjønnaser. Og jeg er veldig takknemlig, på tross av snørr, hoste, tårer og feber - som det er for øyeblikket. :)
SvarSlettKjempefin blogg du har!
Godt skrevet! Det føltes godt å lese dette.
SvarSlettLeste dette da du skrev det, men har ikke hatt anledning til å kommentere...Helt enig med deg! Mange voksne er liksom litt redde for å stille krav til barna, men det er vel en selvfølge at de også skal være med på det som skjer i familien, både på godt og vondt? Og når jeg skriver vondt, mener jeg ikke direkte så mye vondt - mere at de må være med på å rydde, dekke på bordet - vanlige oppgaver, de skal ikke bare underholdes og degges med. Da skjønner jeg godt at det blir fryktelig "slitsomt" med barn.
SvarSlettHei. Ja, det er noe med det at det skal være så "ekstraordinært" med barn. Det er jo hverdagsliv for de fleste av oss. Og det med å stille krav - der tenker jeg at ungene mine rett og slett har rett til å lære å gjøre ting sjøl. Jeg ville ike gjort foreldrejobben min ordentlig hvis jeg ryddet opp etter dem hele livet...
SvarSlett