tilhørighet og veien videre

Så mange inntrykk. En lang bilreise med pyntede barn og søndagssol og lydbok i bilen - til en konfirmasjon med slekt vi sjelden ser. Pakke (jepp - pakke, ikke konvolutt) og skift og vannflasker og medbrakt kake. Joggesko og pensko og kamera. Ungenes forventninger, våre tanker, alles forskjellige bakgrunner - og så samles vi til ritualer og pyntet bord og kjenner at dette går greit. Rart å være mange, i slekt, og allikevel ganske ukjente. Men ungene finner sin plass og har hverandre som lekekamerater, og vi faller inn i "hvordan går det med dere, da"-rytmen.
Og reiser siden videre. Til  en kirkegård og en grav i trakter der vi sjelden er - men nå er vi der og luker og planter en rose som kanskje kan vokse der i sommer, hvis regnet kommer eller noen kommer med en vannekanne. Og vi ser og står og holder rundt hverandre - og dette er også vår historie, det vi bærer med oss. Og vi ser ungene våre vandre langt på en kirkegård de ikke minnes å ha sett før, men som også er deres historie - og de vet hvor vi er og hvem vi er og at vi har hverandre...

Og reisa hjem er lang og barna er trøtte og jeg holder i strikketøyet og lydboka går mot slutten og ingen krangler og vi ser et rådyr og jeg har vært lur og tatt med noen salte kjeks som glir godt ned etter kakebordet og det er fortsatt april og vi har visst hele sommeren foran oss.

Og det er så mye å tenke over en slik dag.
Det er sorg og savn og avstand - men også nærhet. Vi var der. Vi traff dem. Vi hilste på, skravlet, leverte kake og bidro med vårt. Vi stelte graven og dro hjem i solnedgangen.
Og i alt som kan savnes og grubles over, så vet vi dette - her er vi. Her er vi fem. Vi i denne lille bilen, med kjeks og lydbok og strikketøy og veien sammen. Dette skal vi klare. Vi løser ikke alt som har vært. Men vi bygger framtid med det vi har.