livet når jeg blir stor?

For jeg har vel blitt stor nå. Ganske stor. Passert førti.

Mine barns fabelaktige refleksjoner over framtidige yrkesliv er inspirerende. Alt er mulig!

Storebror vil bli bonde og ha mange traktorer. Lillebror vil bli politi, men kan altså også tenke seg å legge dette til side for å trøste Knutsen og synge med ham. Veslejenta som blir så stor - hun skal bli kunstner. "Men så skal jeg jo være hjemme med barna mine også, da."

Jaha.

Og jeg da?

Her er jeg. Skal klemme inn forberedelser til min egen doktordisputas i hverdager som er fulle fra før. Har en lang liste over hva jeg burde gå gjennom før D-dagen. Og så er Lillebror syk, elektrikeren har surret med dagene, og så blir jeg sannelig syk jeg også. Tiden renner vekk.

Litt motløs på min egen tid og og mulighet til å satse og fokusere nå.

Og ikke er det såkalt "jobb" engang. For det er jo ikke betalt. Jobb er noe man er betalt av andre for å gjøre, ikke sant?

Jeg har utdanning. Masse. Jeg har jobbet riktig spennende steder. En gang for over ti år siden fikk jeg forskningsstipend for å gjennomføre et prosjekt jeg selv hadde bygd opp. Det var jo bra. Så fikk jeg tre barn kjapt og tett og tildels med noen ekstra omsorgsbehov og Blindern skviset meg ut og livet skviset meg fast i omsorg og tilstedeværelse. Og det er meningsfylt og stort og rikt. Det er en ekte livsoppgave.

Og så - mellom ti og to, på dager da alle var friske, så fullførte jeg jo faktisk avhandlingen min, uten lønn eller kontor, mellom lego og klesvask - og nå er den til og med godkjent.

Men så da. Blir jeg "stor" etter disputasen? Blir det annerledes?

Jeg holder meg fast i mantraet om at veien blir til mens en går, å være underveis er meningen i livet - og sånn.... Det må jeg, for det er det eneste jeg vet jeg har. Det er også det håndfaste og meningsfylte, de gjentagne sirklene i livet, døgnets rytme, kjøkkenets rytme, uka, året, hverdag og helg, ny brødbakst, vaskebaljene hver dag....

Men blir jeg noen gang like "stor" som mine barn drømmer om?