- det har vi aldri.
Debatten om tidlig ultralyd for å screene for eventuelle problemer - er problematisk i seg selv. For den utløser så mange ulike, men sammenkjedede spørsmål.
Jeg var selv en så ufattelig engstelig førstegangsmamma at jeg fikk komme innom en klok jordmor på helsestasjonen i ett sett i tiden før sparkene kunne kjennes, bare for å høre hjerteslag - for å virkelig forstå at det var sant og virkelig at et lite knøtt vokste til og levde der inne. Jeg forstår at en vil vite og vil ha kunnskap.
Som samfunn og foreldre må vi finne fornuftige balanseganger. Jeg har ingen fasit på hvordan den balansegangen skal være. Men - vi screener verken fostre eller ettåringer eller femtiåringer for "alt". Det finnes det verken kapasitet, tid eller fornuft eller følelser til. Vi kan ikke sjekke alt - vi kan ikke vite eller forutsi alt....
Det kan alltid skje noe "annet" - noe som vi ikke sjekket. Noe vi ikke var forberedt på. Et akebrett kan havne under en bil, det vil aldri synes på en ultralyd eller en blodprøve. En alvorlig diagnose kan komme - en dag. Til en av dine. Det er livet.
Det å velge et liv tett med andre mennesker - en elskede - et barn - er et så enormt sårbart sjansespill. Vi vil gjøre vårt aller beste for disse våre, vi vil strekke til, vi vil passe på. Det skal være nok tran og fluor og fisk og frisk luft og til legen når det er nødvendig - og et godt liv. Ikke sant, det er det vi ønsker oss.... - og vi ønsker å gjøre det vi kan for at "det skal gå bra". Ikke sant...
Og så kan alvoret komme allikevel. Og det må også leves med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)