mandag 21. mars 2011

hurra


Hurra for Elin Ørjasæter, som i A-magasinet for over en uke siden (hvor hadde nå det bladet gjemt seg i mellomtida, det dukket opp her i dag tidlig), - med all sin aktive yrkesbakgrunn faktisk gir en støtte til hjemmearbeidet - hun setter ord på at det faktisk kan trenges å være noen voksne hjemme deler av tida - og hun angrer på at hun ikke var mer "hjemme" selv, da hun hadde små barn.
Og hun snakker om alle de kvinnene som velger å jobbe deltid og være mer hjemme - faktisk velger dette - og som stort sett bare blir kritisert for dette i den allmenne offentlige debatten. Tenk de (vi) velger det - og de (vi) velger faktisk noe som trengs, noe som det er et poeng i.

De - vi - går ikke bare rundt og later oss - vi blir ikke bare "forsørget". Vi gjør noe viktig. Det er ikke bare det å være ute av huset og tjene penger som teller her i livet. Begge deler må til i en familie og i et liv.

Så hurra i dag for voksne damer som angrer seg og gir støtte til dagens småbarnsforeldre!!

6 kommentarer:

  1. Stemmer i hurraropet! Jeg tror det vil komme flere og flere av disse damene som i ettertid ser hvor fort det går, og hvor mye som skjer. LIvet leves en gang, unger blir voksne og hvorfor skal avkommet vårt stille opp for oss hvis ikke vi stilte opp for de?

    SvarSlett
  2. Men vi stiller vel opp selv om vi jobber også? Jeg føler av og til at denne debatten er litt i svart og hvitt, men det viktigste er vel at hver familie har valgmuligheter? Og at de kan få velge uten at "alle" skal ha meninger om valget!

    SvarSlett
  3. Jo, klart det. Jeg vil på ingen måte bidra til noe svart-hvit-greie. Vi lever forskjellig alle sammen. Men jeg synes jeg opplever så mye "nedrakking" av det å ikke tjene penger - at det er godt å se at en som ikke har vært der selv faktisk snakker litt pent om dem som jobber deltid og sånn. Veldig ofte opplever jeg at jeg må "begrunne" hvorfor jeg ikke jobber. Ingen har noen gang bedt meg om å forklare hvorfor jeg jobbet, den gang jeg tjente penger på det jeg gjorde....

    SvarSlett
  4. Jeg synes heller ikke det skal være totalt svart-hvitt. Men jeg synes det er fint når noen kan se og si i ettertid at man kunne gjort andre valg. For meg handler det hele om å ta et bevisst valg, og ikke bare gå med strømmen fordi det er det som "forventes".

    SvarSlett
  5. Kommentar til begge: jeg mener ikke at dette innlegget er skrevet med svarthvit penn, men som sagt mener jeg debatten ellers er det. Det er flott at E. Ørjaseæter reflekterer over egne valg. Det er flott å være hjemme med egne barn. Jeg har aldri noensinne beskyldt mine medsøstre for å være "late" eller bli "forsørget" av den grunn.

    Vi har tre barn, et hus som strengt tatt er for lite, vi har én bil, ingen hytte. Vi vaser ikke rundt i merkeklær eller andre materielle goder.Vi reiser ikke rundt på dyre ferier. (Men vi har det bra.) Og vi jobber, begge to. Fordi det ellers ikke ville båret seg økonomisk. Vi prioriterer selvfølgelig å være med barna når vi kan, og all jobb legges til side så lenge de er tilstede - og vi nyter den tida vi får. Vi følger opp, støtter opp om ulike aktiviteter, og gjør ellers så godt vi kan. Så når media (ikke dere!) beskylder "karrierejagende foreldre" for å prioritere luksusliv framfor egne barn, ja da blir jeg sint!

    Så sint at jeg faktisk kanskje må lage et eget innlegg om det! ;-)

    Alt godt til begge to!

    SvarSlett
  6. Lag innlegg, kjære deg. Og her - som ellers i livet - så er det nyansene som er virkeligheten. Og det er der vi lever. Og så har jeg tenkt i dag - etter din reaksjon, hh, blant annet - at hva er egentlig dette. Er vi bare programmert til "dårlig samvittighet" uansett, føler at vi må forsvare at vi er "bra nok", lever ansvarlige liv, tar oss av de små bra nok osv - nesten uansett. Borte, hjemme, deltid whatever - det er nok av utfordringer, og ingen av oss bør kjøre noe løp for å øke den dårlige samvittigheten for hverandre i hvertfall.
    Noe oppe i dette dreier seg om hva det ligger i å være en "ansvarlig voksen". Og det må da kunne være mange måter å være det på! (og det må nok jeg skrive mer om)
    Noe annet dreier seg om et generelt "normalitets-" eller "vanlighetsbegrep" i samfunnet - og hva en nå skal gjøre med dem som ikke faller inn under dette, de som tar ungene ut av SFO, henter supertidlig i barnehagen, tjener lite osv (sånn som jeg...)

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)