bli fri

- bare jeg har gjort det og vært der - bare det blir sommer - bare det blir helg....

Denne tilnærmingen til livet har jeg tatt oppgjør med for mange år siden. Slik kan en da ikke leve! Bare vente?! Joda - en kan lengte og glede seg for all del. Denne damen lengter sånn etter våren hvert eneste år at jeg får tårer i øynene når vi begynner å snakke om snøsmelting og hage - så ja, jeg vet hva det er å lengte og vente.

Men vi må jo leve underveis også. Hver dag. Ikke bare etter eksamen, når det blir jul og helg og lønningsdag. Alle disse dagene. Hverdagsbyggesteinene. Det egentlige virkelige livet det er akkurat nå. Og i blant, ganske ofte, er det kanskje ikke så staselig akkurat, kanskje ganske krevende og tungt. Men vi kan ikke bare se framover for å komme oss gjennom det tunge. Vi må også se gjennom det tunge og holde oss fast i det virkelige og hverdagslige og finne den tunge meningen i dette. Leve dag for dag.

Så det er livsvisdommen på en onsdagskveld. Sliten skrivedame har sitt å styre med. Midt i det myldrende meningsfylte livet.

Men i all denne meningsfylte rike hverdagen - så har en klok medblogger sagt noe til meg i dag - at etterpå (etter disputasen) - så er jeg fri!

Og det er akkurat slik jeg føler det. Etter alle disse årene da jeg "burde" bli ferdig, "burde" (neida, neida) være mer borte fra barna og produsere mer effektiv forskning, "burde" ofre familiens sommerferie og mure meg inne med en pc og tusen bøker (alt dette som jeg ikke gjorde og dermed "burde" ha dårlig samvittighet for), etter all innspurtstid med alle sine gjennomlesninger og kommaer, og nå denne usedvanlig underlige ventetiden som foregår nå - så skal jeg bli fri. Fri og ferdig.

Og da skal jeg være min egen gartner og sydame. I hvertfall.