sommerhushistoriens avslutning

For et drøyt år siden dro vi avgårde med bilen fullpakket, soveposer og alt vi kunne tenke på - og overtok nøklene til sommerhuset. Hyttelivet, torp-livet, livet på landet som vi hadde drømt, om skulle realiseres - vi hadde fått tilslaget på en gammel militærgård i Värmland. Intet mindre. Klare til innsats.

Første dag gikk til å lufte og vaske og rydde unna ufattelige mengder nips og plastblomster. Neste dag kom slekta på besøk. Vi var i gang. Og vi fortsatte. Felte trær. Vasket. Ga bort møbler og nips og plastblomster til veldedig organisasjon. Malte (moro!). Rev opp gulvbelegg og slipte gulv (moro!). Og måtte løse fukt- og muggproblemer som dukket opp (ikke moro!). Hyre inn snekkere og muggeksperter til det verste. Tok opp det meste av gulvet ned til fjell. Bygde opp igjen. Kjørte lass på lass med søppel og byggeavfall. Vi er flinke til å jobbe. Vi liker å jobbe, fikse ting. Vi visste at det var det vi gikk til. Og  - vi tente lykter og hadde bålplass i den gamle bryggepanna og leste høyt og grillet marshmallows i seinsommerkveldene - og noen vinterettermiddager etter vedsjau. Vi sto på. Vi sto på for at dette skulle være bra.

Men jeg var alltid lettet når jeg endelig kom hjem derfra.... Mange ganger i løpet av vinteren dro mannen bort alene for å få jobbet mer, uten oss andre. Helg etter helg. To timer kjøring hver vei. Eller hverdager fri fra jobb for å følge opp håndverkere, arbeidstid som han tok igjen seinere. Det ble mindre familietid - ikke mer. Vi så også at drømmen om å dyrke mer stadig gled utover i tid, det ville ikke være tid på mange år til å ta ordentlig fatt på de ti målene ute.Vi bor jo ikke der.

Nå er nøklene levert videre. Til nye eiere med nye drømmer. Og det går nesten ikke en dag uten at jeg puster lettet ut.

Det er jo underlig. Noe som vi hadde drømt om og satset skikkelig på - og så ble det sånn... Ved påsketider så vi voksne hverandre inn i øynene og slo fast at dette var jo egentlig ikke noe vi måtte. Vi har ingen evig forpliktelse til å prøve å få det bra med dette prosjektet. Vi trenger ikke bruke alle kreftene våre på å få dette til akkurat dette. Vi skal bruke krefter - alltid - men vi må jo ikke akkurat dette.

Så la vi en avviklingsplan. Og kjørte på. Mannen var der fortsatt en hel dag i uka og fullførte byggeprosjekter. Maihelg etter maihelg gikk til rydding og vasking og bildetaking (med pelargoniaer, hvite gardiner og rutete duker - vi vet jo hvordan en kan vise en idyll...). Vi tok en siste dukkert i badevannet. Vi kjørte en del av den håndkløyvde veden hjem. Det ble visning. Og så tok vi ferie. Og var lettet over at vi ikke måtte dra dit, at vi kunne ha fri fra hele huset. Og på slutten av ferien ble det solgt. Hurra.

Det ble ikke vårt, rett og slett Det var ikke dette vi lengtet etter. Det er et flott sted. Men det er ikke vårt. Det er så bra at vi skjønte det. Egentlig bommet vi - og blandet sammen to drømmer. Drømmen om å bo på et småbruk. Og drømmen om ei hytte. Skal det være ei ny hytte en gang, så skal den være liten og enkel. En gård må vi bo på hver dag for å følge opp alt.

Foreløpig er det her i utkanten av Oslo vi får ha "gården" vår - med bær og frukt og poteter og kompostbinge....

(sommerhuset en mørk vinterdag)

(De nye eierne er skribenter som mente de kanskje skulle lage en reportasje en dag. Hold utkikk. Og kanskje er det noen av de fine prospektbildene som mannen min tok, som blir med som illustrasjon....)