vitner om kjærlighet...

 

"Det forteller jo om et sterkt kjærlighetsforhold."

Sa hun. Gjesten vår. Vennemiddag med alle ungene. Innendørs i høljregnet. Fyr i ovnen. Lys på bordet. Har ikke sett hverandre hele sommeren. Snakker om livet nå og til høsten og hvordan kabalene skal legges i deres familie og i vår. For dette vet vi jo - det er mange slags kabaler og valg. Bosted, jobb, prosenter, hjemme, borte, fast og frilans, aktivitetskabalene for barna, tilstedeværelseskabalene, økonomien, framtida, her og nå....

Og så slår hun dette fast. Det sterke kjærlighetsforholdet. 

Og vi blir jo litt stumme, fordi vi tror vi jo at vi snakker om kabaler og prestasjoner og hvordan vi skal få til mest mulig best mulig, for det er jo det folk vil høre om - er det ikke det... Og vi er vel ikke vant til å bruke k-ordet høyt, egentlig. Det er jo ikke noe en snakker om, vel? Ikke midt i kavet og blomkålspisingen og med barn til stede... 

Kjærligheten, liksom?

Fundamentet, hele poenget og det som gjør det hele mulig. 

At kabalene vi legger ikke handler om meg og deg (eller deg mot meg) - men om oss. Ikke om jeg får nok ut av det for meg, om jeg - eller du -  tjener nok penger og poeng og prestisje for seg selv, eller hvem som vinner martyrkonkurranser om å ha det mest strevsomt og stressa akkurat nå. Det deltar vi ikke  i. Livet sammen er sammen. Det er vårt og vi vil få det til. Dele goder og byrder. Bygge sammen. Se på det vi får til. Jobbe med det vi vil forandre.

Det er jo sånn det er, det er jo det vi kjenner oss igen i. 

Så bra at noen tør å sette det store ordet på det hele!