Albert Åberg skulle hele tiden "bare".
Det skal mine barn også. Bare lese ut dette donaldbladet før leksene. Bare huske litt mer før håndvask og middag. Bygge ferdig denne legoen. Tegne ferdig. Sjekke om det fortsatt er bringebær nederst i hagen. Leke litt med katten. Skal bare....
Og som den strenge og kloke mor - sier jeg at "først må du gjøre det du må gjøre". Leksetid, middagstid, på tide å gå på skolen, puss tennene først... osv.
Men nå lurer jeg virkelig på: Hvor mye er det man egentlig må gjøre "først"? Når begynner tida for å gjøre det andre? For lista over ting en må eller burde "først" har egentlig ingen ende.
Jeg har vært så inmari flink jente hele livet. Jeg har gjort leksene først og ryddet rommet og lest til prøver og eksamener og stilt opp i alle styrer og råd og skrevet alle referatene fra alle møtene og ryddet etter alle arrangementene. Sagt "ja" og tatt tunge oppgaver.Og stått på for å få det gjort. "Først". Jeg vet at jeg har vært flink. Men jeg vet også at det til tider har kostet meg for mye. Fordi "først" aldri gikk over.
Og lista på hjemmefronten er alltid uendelig. For gulvet burde alltid vaskes. Og det er alltid mer klesvask. Og kjøleskapet burde tas. Og barneklærne merkes. Og kjellergangen ryddes. Først.
(For å ikke snakke om alle de andre "først"-greiene jeg hører fra andre folk - "bare vi blir ferdig med å pusse opp, til sommeren, etter ferien, etter neste ferie..., når ungene blir større, når vi har kjøpt ny sofa, når jeg er ferdig med dette jobbprosjektet..". Etterpå skal det visst bli tid til så mangt. Folk skal invitere oss på besøk og greier har jeg hørt - bare de får malt alt og kjøpt den sofaen.... da blir det så mye tid...visstnok. Akkurat sånne ting har jeg hatt mitt eget oppgjør med for mange år siden. Nå er nå. Kom midt i rotet og livet...)
I mange år av livet mitt hang det en uferdig doktoravhandling over meg som jeg "burde fullføre først". Før "det andre". Før det andre livet begynner. "Det andre" som jeg ikke engang orket å tenke på eller lengte etter, fordi det ble for sårbart å si eller tenke høyt om noe annet enn det jeg måtte. (Men da avhandling og disputas var tilbakelagt sildret motløsheten over meg igjen. For det var jo fortsatt fullt på "må først"-lista. Jeg ble ikke så fri som jeg trodde. Eller jeg grep ikke friheten slik jeg skulle ha gjort...)
Det er jo en enkel leveregel: Før jeg kan velge - så må jeg gjøre det jeg må. Det er bare det at lista aldri blir tom. "Først" går aldri over. "Må" og "burde" går aldri over. Etterpå kommer aldri. Tida for å velge, for å utfolde seg, for å finne mine egne prosjekter kommer aldri - hvis jeg alltid "først" skal tømme listene for må-oppgaver.
Det krever organisering og disiplin å håndtere dette. For veien å gå for flinke piker på over førti med arbeidsplass midt i familiemylderet er ikke bare å blåse i alt og la alle må-oppgaver seile og si at det gjør ikke noe om alt er på halv tolv. For det gjør det jo. Men det hjelper å organisere. Gi oppgavene tidsfrister og det som ikke er ferdig til klokka x får vente - for da har jeg nye prosjekter. Presisere når "etterpå" er - hver dag. Gi ikke-må-prosjektene som er viktige for meg status og plass i timeplanen og ukeplanen.
Og bli tydeligere og flinkere (!) til å si høyt - minimum til meg selv - at dette vil jeg.
For det er noe som er vel så viktig som organisering og disiplin for å få dette til. Det er livsglede og vilje. Ikke slutte å drømme og lengte og ha lyst til å gjøre noe. Gjerne nå.
Livet er for kort til å hele tida vente på at alt er gjort. Vi må få det viktige med oss underveis.
Bli oss selv i tide.
(Og inviter oss gjerne på middag før kjøkkenet ditt er ferdigmalt....)
Må faktiskt si at jeg ble flinkere til å senke lista etter at jeg fikk barn. På jobb gjør jeg det jeg må, ikke alt jeg kunne eller burde, det er bra nok. Hvis sønnen min vil spise en boks med cherrytomater utenfor Rimi før vi sykler hjem og lager middag, så gjør vi det. (Det gjorde vi i går). Å være fornøyd her og nå er mye viktigere enn å planlegge store prosjekt for fremtiden.
SvarSlettHer og nå er bra! Og unger er eksperter på her og nå, så det er en av de store rikdommene med å leve med barn.
SlettDet jeg tenker på er alle utsettelsene av å tenke på hva en selv egentlig vil (litt utover å spise opp tomatene med en gang) - fordi det er så mye annet "først"... :-)
Nå har du skrevet to innlegg på rad som har truffet meg! Kloke, kloke ord! Jeg rakk ikke å kommentere det forrige, men nå er jeg her. Jeg har filosofert litt over "burdismen" på bloggen min, burde heller først, og så burde jeg, og det spiser opp livet mitt(og noen ganger gjør jeg ikke det jeg burde og da spiser burdismen opp overskuddet) Det året(!)vi pussa opp kjøkken og stue, bestemte vi at vi skulle ha gjester uansett, ikke gå i sosial dvale. Og det gikk bra, uten orden, tellekanter etc, men med komfyren midt på gulvet og kun spisebord og det mest nødvendige. Mindre slitsomt ble det også.
SvarSlettFine innlegg du skriver!
SvarSlettMan blir aldri ajour, men livet lever uansett!! :)
Hilsen snart forsonet rotehue
Ellen
Jeg er nok fortsatt flink pike innimellom, men etter at jeg ble mamma til tre tette unger har jeg vært pent nødt til å senke skuldrene og kravene til meg selv. Jeg har alltid hatt en ryggmargsrefleks om å være fornøyd med det som er, men ungene har i større grad lært meg å være tilstede, nyte livet som det er akkurat nå. Ikke kreve stadig mer, forvente, ønske. Like det livet vi har, mens vi har det. En dras ned på jorda når det mest viktige her i livet er at det snart er fritt for leverpostei i kjøleskapet.. :)
SvarSlettDet kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Nyte tekoppen og avisa midt i rotet. Tenne lys og kose oss og la oppvaska stå og leve med livet som det er. Det har jeg også lært meg av livet med tre små - som ikke er så små lenger.
SlettMen det jeg ikke har klart så bra er å løfte blikket litt og si at nå vil JEG dette og dette fordi det er slik jeg er og dette jeg vil prve å utvikle med meg selv, ikke bare ta alle oppgaver som blir levert meg (og nyte øyeblikkene) - men velge min vei også. Noe sånt.
Utruleg godt skreve!
SvarSlettTakk :-)
Denne traff litt ekstra akkurat i dag.
SvarSlettJeg har (også) i flere år hatt en sår, vond og uferdig masteroppgave hengende over meg. Den har vært så vond at jeg i mellomtiden har tatt en ny masterutdanning som medisin. Det hjalp. Men akkurat i dag - i dag leverte jeg endelig også den oppgaven som har gjort så vondt i så alt for lang tid. Såret er lukket, men selv i dag kan jeg ikke tillate meg å stoppe opp og være glad. Jeg burde jo ha søkt på de jobbene allerede nå. Jeg må jo få meg en jobb _først_
:-(
Gratulerer med å ha levert! Du har passert et hinder som har hindret deg. Ta i mot friheten og ikke lag deg nye hindre med en gang!! Prøv å kjenne på hva du egentlig vil (det er en skummel tanke, det er så mye lettere å tenke på alt en må) og gi deg for all del lov til å være glad. Beste ønsker!!!!
SlettJeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har også alltid vært en "flink pike" og jeg er i dag glad for at jeg har gjort ting i den rekkefølgen jeg har, men GUD hvor glad jeg er for at jeg endelig har kommet til den delen av livet som handler mest om barn og familie. Jeg kan nesten ikke vente til jeg endelig blir mamma i desember :-) Håper du finner tid til noen av prosjektene dine!
SvarSlett